jan 262015
 

Vi har fått innkalling til en såkalt 2-årskonsultasjon, noe som sikkert er en grei skuring for de aller fleste.

Jeg tror verken Tove eller jentungen tenker nevneverdig mye over denne konsultasjonen, men det gjør jeg.

Som den engasjerte pappaen jeg er.

SATS: Ord og språk er alltid gøy!

SATS: Ord og språk er alltid gøy!

En av tingene vi skal gå igjennom i løpet av den times lange økten, er språktesten SATS.

SATS står tydeligvis for «screening av to-åringers språk». Tenk på det du, neste gang du er på treningssenteret!

Med oss på konsultasjonen skal vi ta med et skjema som vi – foreldrene – har fylt ut på forhånd basert på det vi mener, tror og vet vi har hørt jentungen si.

Men her begynner mine bekymringer.

For under punkt 1 – dyr og dyrelyder – er de fleste forslagene greie. Jentungen vet at en katt sier mjau, en ku sier mø og hund sier voff. Men jeg har aldri lært henne at en gris sier nøff av den enkle grunnen at grisen ikke sier nøff. Han lager en gryntelyd, og den gryntelyden kan jentungen. Ikke nøff. Men gryntelyd. Dette skal jeg ta opp med hun eller han som har konsultasjonen.

Jeg er heller ikke fornøyd med utvalget av dyr og dyrelyder. Hvor er de eksotiske rovdyrene, for eksempel?

Under punkt 2 – kroppsdeler – er alt vel og bra. Jentungen vet hva både en nese, en munn og et øre er. Men hvor er de morsomme kroppsdelene som hun, og alle andre på hennes alder, snakker om hele tiden? Hvor er tissen? Og hvor er rumpen? Dette skal jeg ta opp med hun eller han som har konsultasjonen.

For at dette ikke skal bli verdens lengste innlegg, velger jeg å hoppe over de fleste punktene. Men jeg noterer meg at under punkt 4 – mat – står det faktisk både is og sjokolade. Jentungen er heldigvis for ung, men dette kunne blitt brukt mot oss som foreldre på det groveste av en litt eldre ungen.

Avslutningsvis på skjemaet får vi plutselig et spørsmål om det er andre ord vi har hørt barnet vårt si, og da spør jeg tilbake; Hvor ærlig skal man egentlig være?

TJA: Ser det bra ut med bæsj, tiss, rumpe, fis, promp og så videre?

TJA: Ser det bra ut med bæsj, tiss, rumpe, fis, promp og så videre?

For vi har jo hørt jentungen si en haug flere ord enn de som er oppført i dette skjemaet.

Hva med et av de ordene hun sier mest, nemlig bæsj? Hva med tiss? Rumpe? Fis? Promp?

Hva med alle ordene hun har laget selv som nissebusk og kakesaft?

Skal dette med på skjemaet?

Helt avslutningsvis får vi i oppgave å skrive ned de tre lengste setningene du har hørt ditt barn si.

Dette skal også jeg ta opp med hun eller han som har konsultasjonen.

For hvem går rundt og husker på de tre lengste setningene som er sagt av en liten skapning som snakker så mye at hun av og til glemmer og trekke pusten, og hvor innholdet i setningene har en spennvidde som er så sinnssyk at det nesten ikke er mulig å forstå hvordan hun klarer å komme på det hun faktisk sier?

Det lurer jeg på. Og det skal jeg som sagt ta opp med han eller hun som har konsultasjonen.

jan 232015
 

Det er rart hvordan man tar enkelte arbeidsgrupper for gitt.

Arbeidsgrupper man vet er der, men som man ikke bryr seg om før man plutselig trenger dem.

Jeg er forhåpentligvis noen år unna å trenge en hjemmesykepleier selv, men de siste månedene har jeg både sett og hørt om den utrolige jobben dere gjør.

Familien vår har fått oppleve dere på nært hold.

Det fantastiske er at dere gjør jobben med et stort smil om munnen selv om pasienten mildt sagt kan være ufin med frekke kommentarer eller liten samarbeidsvilje.

Dere er så positive og blide selv om dere møter på utfordringer vi andre ikke en gang kan forestille oss.

Lønnen stinker, men dere gjør det ikke for pengene. Dere gjør det for menneskene.

Jobben dere gjør betyr så mye for så mange.

Man blir en blanding av ydmyk, imponert og takknemlig av å vite at det finnes mennesker som akkurat deg. Du som er hjemmesykepleier.

Jeg fatter ikke at du gidder, men tusen takk for at du gjør det du gjør. For at du hjelper oss – en familie du ikke en gang kjenner – så mye som du gjør.

Det settes enormt stor pris på.

Det skal du vite.

Lik oss gjerne på Facebook om du likte dette innlegget!

Seks gode grunner til at jeg bør bli årets pappablogg – send: pblogg5 til 2012 (3,- per SMS)

jan 222015
 

Sist gang jeg var forkjølet gjorde jeg følgende:

Da lå jeg enten i sengen eller på sofaen. Jeg syntes fryktelig synd på meg selv og ba Tove om hjelp til alt mulig. Jeg orket ingenting og var dårlig i flere dager.

Sist gang Tove var forkjølet:

Da var hun syk fra klokken 9 til klokken 13. Så dro hun for å handle før hun lagde middag. Og så dro hun på kveldsvakt på jobben.

Dame – Mann 3-0

Slik ble det 1-0 (Forskjellen på fridager)
Slik ble det 2-0 (Forskjellen på å rydde etter middagen

jan 212015
 

Du vet den følelsen av når du ser at katten din ikke liker Gråtass-klistremerkene datteren din har hengt på vinduene, og at han akter å rive dem ned, samtidig som datteren din ser det samme og er villig til å ta kampen med katten for at klistremerkene skal bli hengende?

Den følelsen hadde jeg i dag.

VARSELLAMPE: Ti sekunder tidligere så jeg at det en konflikt ville bygge seg opp.

VARSELLAMPE: Ti sekunder tidligere så jeg at det en konflikt ville bygge seg opp.

Jentungen fikk masse Gråtass-klistremerker til jul. Klistremerkene er ikke av den vanlige typen, men av typen som kan festes på vinduer og andre glatte flater.

I dag ble disse festet på altandøren vår, en handling som gjorde Nasse lite begeistret.

Han bestemte seg for at disse skulle ned igjen fortere enn bare pokker, og tok opp kampen med klistremerkene.

Men det synes ikke jentungen noe om. Hun var fornøyd med grafittien sin, og hadde et par saftige gloser å servere sin kjære kattepus.

– Nei, Nasse! Ikkje lov!

Jeg er tross alt journalist, så jeg tok frem kameraet for å dokumentere det som var i ferd med å skje. Heldigvis, på så mange måter, grep Tove inn og løste den pågående konflikten på en diplomatisk og ryddig måte.

Jeg får stadig meldinger om at jeg må skrive mer om Nasse. Jeg skal prøve å få til et innlegg i løpet av uken.

LIKE FØR DET SMELLER: Jentungen og Nasse kjemper om de samme merkene.

LIKE FØR DET SMELLER: Jentungen og Nasse kjemper om de samme merkene.

jan 212015
 

Nytt år gir som alle vet nye muligheter, og for min del har jeg hatt to-tre prosjekter gående siden året startet.

Et av prosjektene mine er trening. Det kommer jeg tilbake til senere her på bloggen.

Det andre av prosjektene mine er at jeg har med meg frokost på jobb. Før har jeg kjøpt frokost på butikken på vei til jobb, men nå har jeg med meg hjemmefra. Jeg gjorde et kjapt regnestykke i romjulen som viste at det er enorme mengder penger å spare på dette tiltaket.

Og det tredje prosjektet mitt er å pynte veggene i det nye huset vårt med bilder ikke så mange andre har.

Det første bildet kom på veggen i helgen:

SNIK: Bildet heter «We are all falling» og er laget av en som kaller seg for Snik.

SNIK: Bildet heter «We are all falling» og er laget av en som kaller seg for Snik.

Jeg aner ikke hvorfor, men jeg likte dette bildet umiddelbart da jeg så det. Tove synes også det var fint, og vips – så henger det nå på den ene veggen i stuen vår.

Bildet er laget av en som kaller seg for Snik. Han har laget flere versjoner der kjolen er i forskjellige farger. Dette er den rosa versjonen, med et opplag på 25 stykker.

Vi har levert flere bilder til innramming, så jeg håper jeg kan vise dere noen flere en gang i neste uke.

Jeg er så lei av at alle har de samme bildene (ofte fra Ikea), og når vi nå har et stort hus med masse veggplass, synes jeg det er moro å kjøpe inn noe som er litt spesielt.

jan 202015
 

Jentungen har fått dilla på Pippi Langstrømpe.

Hun fikk først opp øynene da hun så noen korte og dårlige klipp på Youtube.

I julen gikk det noen episoder på NRK som vi tok opp, og de episodene har hun sett tre tusen billioner ganger.

Så derfor kjøpte jeg to av Pippi-filmene til henne i forrige uke, slik at hun får noe mer å se på enn de to episodene vi har på opptakeren vår.

HIV OG HOI: Du Pippi, du Pippi!

HIV OG HOI: Du Pippi, du Pippi!

Og filmene falt i smak. Ingen tvil om det. Jentungen ser Pippi Langstrømpe om morningen, når hun kommer hjem fra barnehagen og like før hun legger seg.

Pippi er og blir den store helten. Eller heltinnen.

Og for all del – Pippi har sine gode sier hun. Hun er eventyrlysten, gavmild, snill og morsom. Og ikke minst tøysete. Tøysete er bra.

Men så slår det meg at hun har noen litt andre sider også.

Hun er rasistisk, frekk, bøllete og til tider voldelig.

I tillegg er enkelte scener i disse filmene ganske så skumle med pistoler rettet mot hodet, knivtrusler og det florerer av både verbale og psykiske trusler.

For ikke å snakke om alle de halsbrekkende stuntsene som gjøres.

Så er Pippi et godt eller dårlig forbilde?

Jeg klarer ikke finne svaret.

Nåtidens unger blir jo beskyttet mot alt mulig rare greier. Det blir litt for mye av det gode, synes jeg. Jeg, og helt sikkert mange av dere som leser dette, vokste jo opp med disse filmene. Og det ble jo folk av oss også? Vi ble jo ikke kriminelle fordi vi så en sjørøver true en annen med pistol, eller?

jan 192015
 

Ja, i dag ble det altså klart. Jeg er nominert til årets pappablogg på mammanett.no.

Bragden er ikke så imponerende i seg selv da det kun er fem nominerte pappabloggere som er med i konkurransen (mot 62 mammabloggere), men det er alltid hyggelig å bli nominert til noe uansett hva det er og hvor stor konkurransen er.

OSS: Ja, dette er oss denne bloggen handler om.

OSS: Ja, dette er oss denne bloggen handler om.

Så. Til nye lesere. Litt om meg. Jeg er 35 år, gift med Tove og pappa til jentungen og katten vår Nasse. Grunnen til at bloggen heter ektepar.com er at det var her vi offentliggjorde at vi giftet oss. En liten overraskelse for de fleste der, altså.

Etter to år som gift fikk vi jentungen. Ja, hun kom faktisk på bryllupsdagen vår, noe som er helt perfekt for min del da jeg vet at den datoen er det to viktige ting jeg må huske.

Jeg har blogget i over fire år. Temaene er stort sett hverdagslige ting som slår meg, både som ektemann, far og ikke minst mann.

I august i fjor var bloggen vår landets mest leste blogg i to-tre dager etter at jeg skrev dette innlegget.

Så hvorfor stemme på meg? Her er seks gode grunner som kanskje kan hjelpe deg i riktig retning:

1. Ektepar.com skal være en positiv og hyggelig blogg som får deg til å trekke på smilebåndet.

2. Bloggen har en veldig fin Facebook-side med over 1800 veldig fine Facebook-venner. Der er det mye liv og røre, så jeg håper du vil like den du også!

3. Ingen av bildene jeg bruker i bloggen er retusjerte. Jeg er faktisk så skallet som jeg utgir meg for å være.

4. Jeg prøver å blogge så ofte jeg kan og så ofte det lar seg gjøre med full jobb og en liten datter.

5. Jeg har bygget bloggen opp med lesbart og forhåpentligvis fornøyelig innhold uten hjelp av egne annonseselgere, trafikk fra store nettsider, sponsorer og/eller andre «skitne triks».

6. Vi har griselyst til å vinne førstepremien som er en ferietur. God grunn, ikke sant? :)

Siden det bare er fem påmeldte pappabloggere vil alle gå til finalen. Men som i TV-showene tar man med seg stemmene videre, så derfor hadde det vært moro å få noen stemmer også.

Disse kan sendes med SMS og koster 3 kroner. Så får du vurdere hvor mye denne bloggen er verdt.

Send i alle fall denne SMS-en for å stemme: pblogg5 til 2012

Alle som stemmer er med i trekningen om noen latterlig fete premier som jeg gjerne skulle hatt kloa i selv. Blant annet et halvt år med Libero-bleier. Eller gavekort på Barnas Hus til 2500 kroner. Eller en fet kaffetrakter. Så ingen grunn til å la være og stemme! :)

Og husk og lik oss på Facebook da – se under!

jan 182015
 

Sist jeg ryddet etter middagen gjorde jeg følgende:

Jeg bar tallerkene bort til kjøkkenbenken. Der skrapet jeg av matrestene og kastet det i matbosset. Så satte jeg tallerkene oppå hverandre og la alt av bestikk på den øverste tallerken. Så satte jeg glassene og det andre vi hadde brukt ved siden av. Og så satte jeg stolene inn til bordet, før jeg inntok en vannrett posisjon på sofaen i stuen.

Når Tove rydder etter middagen:

Da bærer hun alle tallerkene bort til kjøkkenbenken. Så kaster hun matrestene i matbosset. Så skyller hun ofte tallerkene i springen før hun setter dem i vaskemaskinen. Så gjør hun det samme med glassene, bestikket og det andre vi eventuelt har brukt. Så vasker hun opp det som ikke går i oppvaskmaskinen*. Deretter går hun bort og tørker over spisebordet. Så koster hun opp restene som ligger på gulvet rundt der jentungen sitter. Og så gjør hun det samme rundt der jeg sitter. Så inntar hun enten godstolen eller sofaen. Hvis hun ikke skal henge opp noen klær, støvsuge eller gjøre noe annet først da.

Dame – Mann 2-0.

Les hvordan det ble 1-0 her

*Jeg skrev først vaskemaskinen. Det sier vel det aller meste. :)

jan 172015
 

Med jevne mellomrom dukker det opp i hodet mitt hendelser og episoder fra da jeg var liten.

Korte innblikk fra en svunnen tid som gjør at jeg kan humre og le litt av hvordan det en gang var.

Av og til dukker det opp en følelse også. En følelse som mest sannsynlig satte uslettelige spor da jeg var liten.

Og forrige dagen dukket en slik følelse opp. Ja, ikke hvilken som helst følelse heller, men den rareste følelsen av de alle.

Jeg husker at det var ingenting som sjokkerte meg mer enn akkurat denne følelsen.

Følelsen av å møte læreren din på butikken.

Husker du hvor rart det var?

Tove sier at hun aldri har hatt den følelsen, men forklarer det med at hun kommer fra et lite sted der alle kjenner alle, og hvor alle møtte hverandre på den ene butikken som var.

Jeg aner ikke hvorfor, men hver gang jeg møtte en lærer på butikken ble jeg satt helt ut.

Mulig jeg trodde at de både jobbet og bodde på skolen, og at de aldri var utenfor skolebyggets fire vegger noen gang.

Kanskje trodde jeg at de ikke spiste eller muligens fikk noen andre til å handle for seg.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg trodde.

Det eneste jeg vet er at jeg ble lamslått når jeg møtte klasseforstanderen min ved fruktdisken, eller formingslæreren min i kassekøen.

Og hvis jeg en sjelden gang fikk øye på en lærer som kjøpte brus eller snop, ja da var det som en liten kortslutning oppi toppetasjen.

Det var sjokkerende. Det var uvirkelig. Det var ikke til å tro.

Jeg aner ikke om dagens skolebarn har det på samme måten.

For alt jeg vet kan det være normalt å følge hverandre på Snapchat eller sende meldinger til hverandre på Facebook.

Jeg vet ikke.

Men det jeg vet er at følelsen av å møte læreren sin på butikken var så rystende, at jeg husker det den dag i dag.

jan 162015
 

Ja, jeg vet det bare er noen uker siden jul og alt det der, og jeg er heller ingen stor fan av å kjøpe leker og gaver sånn uten at det er en anledning, men på vei hjem fra jobb i dag ble jeg truffet av et svakt pappaøyeblikk.

MORO: Dette er visstnok veldig gøy. :)

MORO: Dette er visstnok veldig gøy. :)

For de siste dagene har vi fått tilbakemelding fra barnehagen om at jentungen er så glad i å sitte med slike knotter man setter fast på et brett. En slags tidlig versjon av perling eller noe. Så da kjøpte jeg et sånt brett slik at hun har det her hjemme også.

Hun strålte opp, men takken var at jeg ikke fikk være med å leke. Makan.

– Pappa sin tur etterpå!

Men jeg vet av erfaring at etterpå er det ikke min tur likevel.

Jeg kjøpte også en DVD-boks med to Pippi Langstrømpe-filmer og filmen om Ronja Røverdatter. Jentungen er veldig opphengt i Pippi om dagen, men nå har hun sett de to samme episodene fire og et halvt tusen ganger, så da er det kanskje kjekt med noe nytt.

Det gjenstår å se.

Nå har vi spist taco til middag, og i kveld skal jeg og Tove se på Mitt dansecrew på TV 2.

Det skal bli deilig med helg, for denne uken har forsvunnet urovekkende raskt unna.

God kveld, folkens!

FAVORITT: Pippi Langstrømpe er en fascinerende jente. Det synes i alle fall jentungen.

FAVORITT: Pippi Langstrømpe er en fascinerende jente. Det synes i alle fall jentungen.