okt 302014
 

Kjeks er et fascinerende fenomen. Jeg har litt på følelsen at kjeks er noe man spiser når man er barn eller pensjonist.

I løpet av perioden i mellom må man kanskje igjennom et par slike ost-og-kjeks-kvelder, men det er det. Jeg er i alle fall ikke vant til å spise mye kjeks, og kjenner heller ingen andre som er det.

Men jeg husker da jeg kjøpte kjeks til jentungen første gang. Snakk om suksess.

Dessverre synes moren, altså Tove, at kjeksen jeg kjøpte var for dårlig, og dermed begynte hun å kjøpe en sånn voksen kjipakjeks.

KJEKSVINNER: Elefanter med eplesmak? Mmm.

KJEKSVINNER: Elefanter med eplesmak? Mmm.

Typiske kjennetegn for en kjipakjeks er følgende:

1. Den er dørgende kjedelig å se på – man får ikke lyst til å spise den
2. Den er sunn og riktig – som igjen gjør at man ikke får lyst til å spise den
3. Selv pakken er så kjip at man ikke får lyst til å spise det som er inni

Men så, for ikke så altfor lenge siden, ble jentungen presentert for kjeksen på bildet til høyre.

Kjeks med fullkorn, som er formet som elefanter, smaker godt og som kommer i en fargerik og morsom eske.

Ettersom jentungen fortsatt er helt i startfasen med snakkingen sin, har hun ikke helt forstått dette med sammensatte ord. Derfor er det veldig festlig når hun sitter i stolen sin i stuen og roper:

– Elle fant kjeks! Elle fant kjeks! Elle fant kjeks!

Nei, hun ser ikke på et program som handler om en som heter Elle som fant masse kjeks, men hun er giret på elefantkjeks.

Jeg skal innrømme at jeg har tatt meg noen elefantkjeks selv også, og absolutt likt det jeg har smakt.

Men ettersom det er over 30 år til jeg er pensjonist, vil jeg ikke kaste meg på kjeksbølgen helt enda.

okt 292014
 

Å bli foreldre, og i mitt tilfelle far, har vært over all forventning. Ja, jeg vil gå så langt å si at det har vært helt fantastisk.

Jentungen har oppført seg bra, og vi har ikke møtt på de samme problemene som mange andre gjør.

Men på et punkt var det faktisk verre enn jeg trodde. Barnehagesykdommer.

Så og si alle jeg kjenner som har små barn fortalte oss at det første året i barnehagen blir tøft når det gjelder sykdommer.

Da verken jeg eller Tove har vært mye syk (*bank i bordet), trodde jeg dette ville passere oss like elegant som mye av det andre.

Men neida.

Langt derifra.

Det siste året har jeg nemlig hatt sykdommer jeg ikke visste at finnes.

Nå som jeg skriver dette innlegget prøver jeg å tenke på alle de rare sykdommene jeg har hatt, men jeg klarer ikke komme på alle.

Den rareste sykdommen jeg fikk var for bare noen måneder siden. Da fikk jeg plutselig vondt på tungen, i hendene og under føttene. I tillegg fikk jeg utslett og skorper rundt omkring i ansiktet.

Det viste seg at sykdommen forekommer først og fremst for barn før fyllte ti år. Takk for den.

Heldigvis var jeg i permisjon da denne sykdommen inntraff, og slapp dermed å ringe jobben for å si at «jeg må være hjemme i dag fordi jeg har så vondt på tungen min».

Jeg har også hatt tosifret antall forskjellige mageviruser. Alt fra uvel mage i en dag til spying i flere dager.

Jeg har også vært forkjølet stort sett hele tiden. Det er nesten sånn at jeg husker bedre de dagene jeg ikke var forkjølet, enn omvendt.

I tillegg har jeg hatt diverse utgaver av bihuleproblemer, noe jeg aldri har hatt før.

Jentungen har også hatt vannkopper. Det hadde jeg da jeg var liten, men Tove har aldri hatt det. Utrolig nok fikk hun det ikke denne gangen heller. Bra, for vannkopper i voksen alder er noe drit.

En barnehageansatt fortalte meg om en far som faktisk nektet å hente ungen sin i barnehagen, av den grunn at han – faren – ble syk hver gang han gjorde det.

Jeg håper ikke det går så langt.

Nå har jentungen gått i barnehage i over et år, og ting ser bedre ut. Bank i bordet nok en gang.

Og selv om jeg forkjølet akkurat nå, legger jeg ikke skylden på barnehagen. Dette fikk jeg nok på jobben min.

LES OGSÅ: Å ha dårlig samvittighet når man er hjemme med sykt barn

okt 272014
 

Dette blir et kort innlegg, men det er såpass morsomt – synes vi – at det er verdt et eget innlegg.

I flere uker har jentungen gått rundt og sagt det som for meg og Tove høres ut som følgende setning:

– Mere fart! Alle foder smaker bæsj!

I tillegg til å le masse, har vi begge lurt på hva dette egentlig betyr. «Mere fart», skjønner vi, men hva en «fode» er og hvorfor den smaker bæsj, har vi ikke funnet ut av.

Inntil i dag. For da spurte vi barnehagen om de hadde peiling på hva det kunne være. Hun vi spurte lo høyt.

Forklaringen er nemlig så enkel som så:

Når barna husker, eller disser som det heter på norsk, sier de nemlig:

– Mere fart! Ellers får du melkebart!

Dette har da jentungen vår oppfattet som:

– Mere fart! Alle foder smaker bæsj!

Så sånn er det. Det var forklaringen på noe av det vi har lurt aller mest på de siste ukene.

Personlig synes jeg jentungens versjon er vel så bra som originalen. Jeg tror det er en mye større sjanse for at en «fode» smaker bæsj, enn at man får en melkebart om man ikke får opp farten.

Men det går vel en stund før de bytter ut sin versjon med jentungen sin.

Og det er kanskje like greit. Sånn egentlig.

LES OGSÅ: Denne samtalen hadde jeg nylig med jentungen

LES OGSÅ: Tove er av og til bra fjern – sjekk denne samtalen vi hadde for en tid tilbake

okt 272014
 

Det er sikkert mange av dere som føler dere truffet av å lese dette innlegget, men dere får bare tenke at det er jeg som er rar eller noe, og være glad for at dere ikke er venn med privatprofilen min på Facebook. :)

1. Folk som poster NØYAKTIG det samme som alle andre
Denne helgen er det så sykt mange som har oppdatert Facebook-statusen sin med at de liker å late som om de er en brunsnegle og noe greier. Hvorfor gjør man dette? Hvis målet er å sjekke om noen leser statusen din, bør du ikke da skrive noe annet enn alle andre?

2. Folk som poster eldgamle videoer som om de skulle ha vært nye
Dette skjer hver eneste dag. Plutselig har en eller annen på vennelisten min postet et videoklipp av en hauggammel video som om den skulle være ny. «Denne bør dere alle se – utrolig nydelig», og så kommer en lenke til en video fra et utenlandsk talentprogram fra 2008. Gi meg noe nytt!

3. Folk som gir hverandre kjærlighetserklæringer på Facebook
Hvis du er kjæreste, samboer, gift eller hva det måtte være med et annet menneske, hvorfor må du da skrive hva du føler for personen på Facebook? Kan man ikke si det direkte til personen? Sende en SMS? I verste fall ta det på chatten på Facebook? Eller er det viktig at alle ser det, slik at man får kommentarer av typen «så herlige dere er» eller «dere er verdens skjønneste».

Om Tove og jentungen er bortreist, så sier jeg enten til dem på telefonen at jeg savner dem, eller så skriver jeg en SMS. Jeg skriver det jo ikke på Facebook slik at alle kan se det? Hvorfor skulle jeg gjøre det?

Mulig jeg fremstår som en sint, sur og bitter mann nå, og kanskje jeg er det. Jeg vet ikke. Men disse tre tingene irritererer meg noe grenseløst.

LES OGSÅ: Noen av mine beste statusoppdateringer på Facebook fra 2013

okt 242014
 

Endelig er det fredag, og både jeg og Tove er skrantende etter en lang arbeidsuke.

Jentungen er derimot i knallform, og tar snart kvelden med den artige leken «Strutsen på kjøkkenet»:

ARTIG LEK: Og lekende lett for alle som er små og snertne.

ARTIG LEK: Og lekende lett for alle som er små og snertne.

For de av dere som ikke kjenner til den kjente og kjære leken «Strutsen på kjøkkenet», så er reglene enkle.

Alt du trenger er et lekekjøkken med mulighet til å putte hodet under. Pass på at det er voksne til stede.

Poenget med leken er å vise hva som skjer om det plutselig dukker opp en struts på kjøkkenet.

Ordentlig artig.

Og med det inntar vi sofaen og gjør oss klar for TV-kveld og sushi.

okt 232014
 

Jeg er ivrig leser av Foreldre & barn, og ble veldig fascinert av saken om sussing på barnas munn.

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg ble så fascinert.

Aller først vil jeg bare få det seksuelle argumentet ut av verden. De som ser på dette som noe seksuelt har større problemer enn hva jeg har tenkt å ta opp i dette innlegget. Selv om jeg vet det finnes forskrudde personer der ute som faktisk tenker disse tankene, klarer ikke jeg å forholde meg til dem. Derfor bruker jeg ikke mer tid på det argumentet. Enkelt og greit.

Selv synes jeg det er hyggelig om jentungen vil gi meg en suss på munnen, men det er ikke ofte hun har lyst. Litt sånn som moren. Neida. :)

Men ja, jeg synes det er hyggelig, og ser ikke noe problem i det i det hele tatt. I alle fall ikke nå.

Om jeg fremdeles susser henne på munnen når hun er 17 år, liksom … da bør det jo kanskje ringe en varselsbjelle ett eller annet sted.

Men det som fascinerte meg aller mest var hvor utrolig forskjellig folk tenker. Jeg blir alltid like forbløffet over at mennesker kan tenke så utrolig forskjellig rundt et og samme spørsmål.

Derfor stilte jeg samme spørsmål på Facebook-siden vår (som du mer enn gjerne må like) tidligere i dag.

Og joda. Variasjonen var stor i svarene.

De aller fleste synes det er helt greit å susse barna sine på munnen opp til en viss alder.

De aller fleste sier også at barna bestemmer. Vil dem ikke, så vil dem ikke. Det bør være en selvfølge for alle. Må du å tvinge til deg en suss på munnen av ungen din, har du et problem.

Noen sier at de ikke gjør det grunnet bakterier.

Andre synes ikke det er passende i det hele tatt.

Som pappa til en liten jente på to år ser jeg ikke problemet i å få en suss på munnen. Det er sjelden jeg får lov til å susse henne, men om hun vil sier jeg ikke nei. Jeg synes rett og slett det er ganske hyggelig.

Men jeg vil også poengtere at dette er noe jeg synes er greit nå og at jeg nok kommer til å gi meg i løpet av noen år. Jeg har ikke tenkt så mye på det, men ser ikke for meg at jeg susser henne på munnen når hun er fem år, liksom. Jeg vet ikke hvorfor. Det kan godt hende jeg gjør det. Men jeg tror det ikke.

En ting jeg har lurt på er om det er om mødre og fedre tenker forskjellig? Er det mer akseptert av moren å susse barna sine enn faren?

En annen ting jeg lurer på er om jeg hadde tenkt det samme om jeg hadde hatt en sønn? Hadde jeg susset han på munnen, eller ville det for det meste gått i high fives eller knyttneve mot knyttneve?

Konklusjonen min er at jeg er glad vi er forskjellige. Da har jeg noe å bli fascinert av. Jeg er også glad for at jeg får meg en suss i ny og ne, både av jentungen og konemor. Det gjør liksom dagen min litt bedre.

LES OGSÅ: Dette svarte Tove da jeg ga henne en nattasuss

LES OGSÅ: Øyvind og Tove tester: Fem ekspertråd for å holde sammen

okt 212014
 

Jeg lurte på om jentungen vår var en raring.

Jeg trodde hun var den eneste.

Jeg turde nesten ikke fortelle om det til noen andre.

Jeg trodde nemlig at datteren vår var den eneste ungen som kunne sitte leeeeenge og se på Youtube-videoer av noen som åpner Kinderegg.

Men jeg tok feil.

Det er flere.

Mange flere.

Vi vet bare ikke om hverandre.

Derfor dette innlegget.

Jeg vil ha mer åpenhet rundt det å ha et eller flere barn som ser på videoer av folk som åpner Kinderegg.

Jeg trodde det var sært, ja nesten litt tabubelagt.

At det var litt mørkt når ungen din finner det underholdende å se på eviglange klipp av flere titalls Kinderegg som åpnes til musikk laget av en 6-åring på leke-keyboard.

Men så viser det seg at det gjelder så mange av oss.

Det er mye mer normalt enn hva vi tror.

Så derfor:

Hei, jeg heter Øyvind og jeg har en to år gammel datter som kan sitte lenge å se på Youtube-klipp av folk som åpner Kinderegg.

Og vet du hva?

Jeg er pokker så stolt av henne!

LIK OSS GJERNE PÅ FACEBOOK OM DU LIKTE DETTE INNLEGGET

LES OGSÅ: Hei du barnehageansatte – jeg har noe jeg vil si til deg

okt 192014
 

Torsdag var det nok en gang klart for årets bursdagsfest for barselgjengen, der barseldamene Tove har blitt kjent med samler seg selv, ungene og gubbene til to timers bursdagsfeiring.

Det vil si. Ikke alle gubbene kommer da. Noen har vett til å holde seg unna.

Men jeg slengte meg med. Jeg finner jo sånt fascinerende, og så er det jo kjekt å snakke litt med andre fedre som har unger som er nøyaktig like gammel som jentungen vår.

BARSELBURSDAG: Da ser man sånn ut.

BARSELBURSDAG: Da ser man sånn ut.

Opplegget var stort sett det samme som under fjorårets feiring.

Man samler altfor mange unger på et altfor lite område, serverer pølser og brus, deler ut presanger og kjemper en indre kamp med seg selv for å få med seg hva som egentlig skjer.

Når gavene deles ut forvandler det hele seg til det komplette kaos, der ingen helt vet hvem som fikk hva, ingen vet hvem som fikk hva fra hvem og for oss foreldrene er det om å gjøre og få rasket med seg en pakke eller to på vei ut døren, slik at man i alle fall har fått med seg noe.

Tre oppturer på årets barselbursdagstreff:

1. Verten serverte rekesalat til pølsene. MEGET rutinert.
2. En jente som har vært skeptisk til meg hele livet, fant plutselig ut at jeg ikke er så verst likevel.
3. Som tidligere nevnt – hyggelig å preike med andre fedre som er i samme situasjon som meg.

Vi kom hjem med tre esker Duplo, og det er populært. I alle fall når alle eskene inneholdt forskjellige dyr.

Ett år til neste bursdagstreff. Puh.

okt 172014
 

Tidligere denne uken spurte jeg i et innlegg på bloggen om hvor mye dere trodde dette kostet:

DYRE  SAKER: Et par sko og en kjeledress.

DYRE SAKER: Et par sko og en kjeledress.

Og det jeg elsker med dere som følger oss på Facebook er engasjementet deres. Det tar nemlig av og til helt av. Love it!

Svarene deres varierte fra 500 kroner, som var det billigste forslaget, til 2600 kroner, som var det dyreste forslaget. Her kommer fasitsvaret:

Kjeledressen kostet 899 svenske kroner, mens skoene kostet 599 svenske kroner.

Det betyr 1498 svenske kroner, som er ganske nære det en av dere tippet på 1499 kroner. Men 1498 svenske kroner er ca. 1380 norske kroner, og dermed langt billigere enn hva de fleste av dere tippet.

Så kanskje jeg ikke har lov til å klage på at jeg synes det er dyrt med klær og sko til barn likevel? :)

okt 172014
 

En gang tidlig i mai våknet jeg midt på natten og trodde noe var alvorlig galt.

Jeg hadde intense smerter i brystkassen, jeg ble plutselig iskald og svetten haglet.

Dagen etter ble jeg sjekket fra topp til tå, men konklusjonen hos fastlegen var at det måtte være en blanding av stress og muskelsmerter, men grunnet historikken over hjertesykdommer i familien min ble jeg likevel sendt videre til en hjertespesialist for å være på sikre siden.

Og der var jeg altså i går.

For å gjøre en lang historie kort: Alt var på stell. Det er ingenting i veien med hjertet mitt, og heller ikke med årene til og fra. Så det var jo bra!

Men jeg ble rystet da jeg fikk vite vekten min. Ja, faktisk så sjokkert at jeg ikke har sagt det til noen, selv ikke Tove. En ting er sikkert – vekten skal ned!

Samtidig ble jeg imponert over innsatsen min på sykkeltesten. Den besto jeg med glans, noe jeg ALDRI hadde trodd på forhånd. Det skal sies at jeg hørtes ut som en elg med astma på slutten av testen, men jeg klarte det!

Spesialistlegemannen sa at det skal ikke mer til enn en gåtur på 40 min tre ganger i uken. Gjør man det, så får man nok mosjon til å holde hjertet fornøyd. Det er jo helt utrolig at man ikke skal klare det.

Men ja. Konklusjonen er at hjertet funker. At jeg har slitt med muskelsmerter i overkroppen er en kjent sak. Avsluttet en over tre måneder lang behandling hos kiropraktor i slutten av august. At jeg stresset en del i månedene før og etter flyttingen er heller ingen hemmelighet. Så summen av alt dette kan ha vært årsaken til den skremmende natten i mai. Så får vi krysse fingrene for at det ikke skjer igjen. :)