jan 312016
 

Jeg er han som alltid setter meg bakerst.

Jeg er som regel alltid blid, slenger ut en småpassende kommentar i ny og ne og ler høyt når det er noe å le høyt av.

I motsetning til de andre foreldrene drikker jeg vann fordi jeg ikke drikker kaffe. Hvis noen byr meg, drikker jeg saft. På onsdag fikk jeg ikke dette tilbudet.

Jeg blir rørt når de viser videoklipp fra barnas hverdag i barnehagen.

Jeg blir glad over at det stort sett ser ut som om jentungen fungerer sosialt i gruppen.

Og jeg er han som tar selfie for å kunne bruke i dette innlegget.

En ting til … jeg er han som sitter bakerst og lar meg underholde av alle observasjonene man kan gjøre i løpet av et to timer langt foreldremøtet i barnehagen.

For onsdag var det nettopp det.

Foreldremøte i barnehagen.

Et sosialt eksperiment der vi alle tar en eller annen rolle enten vi liker det eller ikke.

For de andre er nok jeg han tildels svære og irriterende fyren som sitter bakerst og tror han er morsom.

Det lever jeg fint med.

SELFIE: Tatt for å bruke i dette innlegget.

SELFIE: Tatt for å bruke i dette innlegget.

Sure folk finner ofte blide folk irriterende, men det synes jeg ikke er oss blide sitt problem.

For det er en del sure foreldre på slike møter. Foreldre som er der fordi de føler de må. Foreldre som er trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og som heller ville ligget hjemme på sofaen fremfor å høre hvordan det går, og hva som er planen videre, i barnehagen der barna våre tilbringer mesteparten av tiden.

Men det er mange typer foreldre på slike møter.

Vi har for eksempel hun moren som selv jobber i en barnehage som selvsagt er mye bedre enn barnehagen ungen hennes går i. Det er liksom ikke måte på hvor fantastisk hennes egen barnehage er, og listen er lang over hva barnehagen vår kan lære av hennes barnehage.

Og det er mulig det at barnehagen hennes er fantastisk, men når alt det fantastiske handler om at det skal komme en ekspert ingen har hørt om for å fortelle om ernæring og hvor stor prosentandel av foreldrene som svarte på en undersøkelse, da tenker jeg at det egentlig ikke er så nøye.

For meg er det viktigste med en barnehage at barna trives. Ikke hvor mange av foreldrene som svarer på en undersøkelse.

Når det er sagt er jeg enig i at barnehagen vår er litt utdatert når det kommer til interaktivitet med foreldrene. Jeg har selv pushet på for en bedre Facebook-gruppe og en litt bedre informasjonsflyt digitalt sett, men responsen – både fra barnehagen og foreldrene – har vært slapp.

Av andre foreldretyper har vi han faren som alltid setter seg godt til rette i den første og beste sofaen, som er strålende fornøyd med både livet og hverdagen, og som mest sannsynlig ikke skjønner hvorfor vi har disse møtene i det hele tatt. Så lenge ting går som det skal og alle er fornøyde, så er han fornøyd.

Jeg elsker sånne folk.

Vi må ikke glemme de viktige foreldrene. De som er så viktig at de må sjekke mobiltelefonen hele tiden, sukker og stønner litt med jevne mellomrom for å vise at dette har de egentlig ikke tid til og som når de først tar ordet bare sier noe de har lest i et blad eller hørt på jobben skal være bra og populært og si.

For det er klart … hun travle moren som jobber 37, 5 timer på et fancy kontor midt i Oslo sentrum er jo mye mer viktig enn han faren som jobber 37,5 timer på den lokale Rema 1000-butikken.

Og så må vi ikke glemme foreldrene jeg kategoriserer som et amerikansk talkshow-publikum. Det er disse foreldrene som sitter og nikker begge timene møtet varer. Uansett hva som blir sagt så nikker de. De er bare så utrolig enig og forståelsesfulle at det nesten ikke går an. Akkurat som publikum i amerikanske talkshow.

Jeg vil også nevne han faren som alltid gir litt faen. Han som er der for å drikke kaffe, spise boller og vise frem «I love lesbians»-skjorten sin.

Det er alltid noen utenlandske foreldre med også. De er bare blide og ekstremt hyggelige. I love it.

Vi må heller ikke glemme han faren som er med bare fordi konen har sagt at han må være med. Han som heller ville vært hjemme og sett fotball eller sittet på bakerste rad med meg, men som istedenfor sitter pent og pyntelig ved siden av sin kjære og kjeder livet av seg.

Til slutt er det alltid ekstra moro med hun moren eller han faren som alltid har noe de må klage på eller ta opp. Det skjer som regel til slutt da alle vi andre er klare for å komme oss hjem.

Ofte er det gode og interessante ting som kommer på agendaen, men vel så ofte er det irriterende ting ingen andre bryr seg nevneverdig mye om.

Ekstra morsomt er det når barnehagestyreren, som leder møtet, ikke skjønner det som blir tatt opp.

Jeg skal ikke gå i detaljer rundt onsdagens siste diskusjon, men kort fortalt var det en forelder som tok opp et tema et par andre var enige i, men som resten av oss ikke hadde ofret en tanke.

Den umiddelbare responsen fra barnehagestyreren var ikke veldig god, før et par av de andre ansatte i barnehagen reddet situasjonen slik at det forsåvidt ble en god diskusjon.

For en observatør som meg var det hele en gave.

Jeg synes onsdagens foreldremøte var helt strålende, og jeg kan kun tenke meg to stykker som likte det bedre enn meg.

Nemlig de to studentene som satt bakerst (bak meg til og med) for å observere det hele. De lo, hevet øyenbrynene, hvisket og tisket og noterte så blekken sprutet på PC-en.

Den rapporten de skrev kunne jeg godt tenkt meg å ha lest.

Følg oss gjerne på Facebook om du likte dette innlegget




jan 292016
 

Da jeg sjekket bloggtallene forrige dagen skjønte jeg ingenting.

Langt over 8000 nye mennesker har funnet bloggen min og vi har fått mange flere følgere på Facebook-siden vår.

Fantastisk.

Først trodde jeg at det var Disney on ice som engasjerte, men så skjønte jeg plutselig at det var innlegget jeg skrev for litt over et år siden som hadde fått nytt liv på sosiale medier.

Innlegget der jeg ydmykt takker dere for jobben dere gjør:

Kjære hjemmesykepleier – takk for at du gjør det du gjør

«Jobben dere gjør betyr så mye for så mange. Man blir en blanding av ydmyk, imponert og takknemlig av å vite at det finnes mennesker som akkurat deg. Du som er hjemmesykepleier», skrev jeg da.

Jeg skrev innlegget etter å ha opplevd flere av dere i aksjon hjemme hos mine foreldre. Min far trengte mye hjelp den siste tiden, og selv om humøret hans var på bånn og oppførelsen kunne ha vært bedre, gjorde dere jobben deres på en fantastisk måte.

Pappa døde bare noen dager etter at jeg skrev innlegget, og denne uken er det ett år siden han gikk bort.

Akkurat nå trenger ikke familien vår hjelp av dere, og det er vi glade for. Misforstå meg rett.

Men behovet for hjelp vil nok dukke opp igjen en eller annen gang, og da er det godt å vite at vi er i trygge hender.

Ta til deg ordene, du som er hjemmesykepleier.

Du fortjener all den skryt du kan få.

God helg!




jan 262016
 

Hmm … mulig det ville vært like korrekt å skrive «han som gidder det vi ikke orker».

Men uansett. I helgen hadde vi besøk av den ene broren min, og jentungens favorittonkel.

Han som orker det vi ikke gidder. Eller omvendt.

AKEBRETT: Man må benytte sjansen når snøen er her.

AKEBRETT: Man må benytte sjansen når snøen er her.

For der jeg og Tove kan bli en smule lei av å leke gjemsel for hundrede gang eller holde på med gjentakelsesleker inn i det uendelige, kjører min bror på med godt humør.

Ja, det virker faktisk som om han koser seg skikkelig.

Og en sånn onkel er det alltid greit å ha.

Jeg husker det selv fra da jeg var liten. Noen onkler var mer tøysete enn andre. Dermed ble de favorittene.

Og sånn er det med han her.

Han er favoritten.

Problemet er bare at når han etter noen dager drar igjen, har jeg og Tove et enormt press på oss for å opprettholde alt det kjekke som har skjedd de siste dagene.

Nå forventer plutselig jentungen å bli dradd hvor det måtte være på akebrett. For det gjør jo onkelen.

Nå forventer hun at vi skal høre på alle de tusen tulleordene hun lager, slik at vi kan gjenta dem på en morsom måte. For det gjør jo onkelen.

Nå forventer hun hoppe rundt med henne som en kenguru i stuen, for … det gjør jo onkelen.

Og vi gjør vårt beste.

Jeg vil faktisk påstå at vi slett ikke er så verst.

Men vi har ikke en sjanse når det kommer til å måle seg med favorittonkelen.

Han som orker det vi ikke gidder.

jan 252016
 

I går var vi i Oslo Spektrum og så Disney on ice-forestillingen klokken 11.

Et fantastisk show for både store og små.

Jentungen storkoste seg mesteparten av tiden og produksjonen var så bra som nesten bare Disney klarer det.

Likevel drar man derfra med en aldri så liten bismak i munnen.

FANTASTISK: Jeg anbefaler virkelig dette showet. Bare lær deg og si nei.

FANTASTISK: Jeg anbefaler virkelig dette showet. Bare lær deg og si nei.

For selv om showet er fantastisk er kjøpepresset helt enormt. Ja, det er nesten så gale at det burde vært en eller annen lov mot det de driver med.

Hvor enn man snur seg er det fristelser i form av leker, plakater, figurer, abonnementer eller noe snadder.

Billettene våre, for to voksne og et barn, kostet i utgangspunktet 1225 kroner. Vi fikk dem på finn.no til 800 kroner.

En liten brus kostet 48 kroner. Den minste popcornen vi fant kostet 90 kroner. Den dyreste kostet 170 kroner.

En småfortvilet mor kunne fortelle at plastsverdet sønnen bare måtte ha kostet 300 kroner. Småironisk antok hun at det neppe kostet mer enn to dollar å lage det.

En far som hadde med seg tre unger antydet at ferien ville bli kortere enn planlagt i år grunnet alle pengene han hadde brukt i pausen av showet.

Og alt dette så selvsagt jentungen. Hun så alle de fine fargene, blinkende lysene og selvsagt alt det alle de andre fikk.

Så hun ville ha. Hun ville ha alt.

– Du har jo hundre tusen Elsa og Anna-ting allerede, prøvde jeg meg.

– Men jeg vil ha flere ting, svarte jentungen gråtende etter showet.

– Vet du hva? Det kan du bare drite i! Du trenger det ikke, svarte jeg og følte meg akkurat der og da som verdens aller verste far.

Men vet du? Jeg var ingen forferdelig far. Akkurat der var jeg en strålende god far, kanskje bortsett fra måten jeg sa det på.

For jentungen skjønte at kampen var tapt. At hun ikke kom noen vei.

Og hun har ikke nevnt noe som helst i etterkant. Bortsett fra alle de fantastiske opplevelsene fra showet.

Hun klarer seg nemlig helt fint uten Olaf-capsen til 150 kroner eller Elsa-koppen til 190 kroner.

Hun overlevde også showet uten en pose popcorn til 170 kroner.

Og utrolig nok fikk jeg både kos og suss da jeg leverte henne i barnehagen i dag morges, til tross for at jeg ikke kjøpte noe som helst til henne i går.

Det tar jeg som et strålende godt tegn.

jan 172016
 

Sånn. Da var jeg tilbake.

Onsdag dro jeg til Bergen for en kombinert jobb/familie-tur. Jeg har ikke vært i Bergen siden august, og det er en stund siden.

Derfor var det på tide med en liten tur.

Samtidig som jeg dro til Bergen gikk bloggen min ned, men det skal nå være fikset. Så om du har vært innom og kun fått en blank side var det tekniske årsaker til det.

Utenfor er det mer enn 20 minusgrader og i morgen tidlig er det på an igjen på jobb.

Synes disse helgene er minst en dag for kort.

I kveld skal jeg henge med Tove som jeg ikke har sett på noen dager.

jan 102016
 

– Pappa, se på oss!

Jeg snur meg og aner fred og ingen fare. Der kommer jentungen løpende med Tove på slep.

Først ser jeg ikke noe fordi det er mørkt i gangen, men da de kommer inn på kontoret mitt ser jeg at noe er annerledes.

Tove og jentungen har nemlig gått bananas i sminkeskrinet.

SMINKESJOKK: Vet ikke helt hva jeg synes om resultatet ...

SMINKESJOKK: Vet ikke helt hva jeg synes om resultatet …

Min kone ser ut som om hun skal på en eller annen obskur 90-tallsfest, mens jeg er noe usikker på hva jentungen ser ut som.

Jentungen er i alle fall strålende fornøyd, og synes at de begge er skikkelig fine.

Jeg for min del er glad for at sminkehysteriet forhåpentligvis er noen år unna.

jan 082016
 

Trøtte og slitne etter jobb lå jeg og Tove på hver vår side i sofaen, mens jentungen gjorde seg klar til å se Karsten og Petra på safari i Afrika.

Vi hadde nettopp kommet hjem fra jobb og barnehage og tilbrakte litt kvalitetstid i stuen før fredagens resterende gjøremål sto for tur.

Plutselig begynte jentungen og snakke om bestevenner, da Tove spurte:

– Hvem er bestevennen din da?

– Pappa er bestevennen min, svarte jentungen.

Sånt er jo alltid hyggelig å høre, selv om jeg vet det er en hårfin balansegang på å være bestevenn og verdens mest dustete person.

Men så snudde hun seg, gikk mot Tove og sa:

– Mamma er håpløs! Hun er ikke bestevennen min!

Haha! :)

Nå tenker sikkert mange av dere at dette er noe hun har plukket opp fra meg, men det er det altså ikke.

Jeg bruker ikke ordet håpløs og det gjør ikke Tove heller.

Så hvor jentungen har lært dette ordet, og ikke minst betydningen av det, må gudene vite.

Men vi lo for det var jo ganske morsomt, selv om Tove kanskje ikke er den mest håpløse av oss.

Så ærlig må man være … :)

jan 032016
 

Bare i løpet av de siste ukene har vi merket en enorm fremgang i jentungens språk og tale.

Hun har stort sett skravlet i ett kjør gjennom hele julen, og mye av det hun sier er utrolig morsomt.

Synes vi, selvsagt.

Og i dag morges kom det nok et gullkorn etter min mening.

Da vi ikke alltid orker å stå opp like tidlig som jentungen, blir det ofte til litt tull og fjas i sengen, bare for å kunne ligge litt til.

Dagens morgenlek var at hun fant på ord som hun ropte høyt ut i rommet med en forventning om at jeg skulle gjenta dem. Når jeg så gjorde, lo hun noe veldig.

– Bloin!

– Knapis!

– Juju!

Hvor hun får disse ordene i fra aner verken jeg eller Tove. Det strider jo litt i mot fremgangen vi har merket i språket hennes, men disse ordene ramler ut med jevne mellomrom uten at vi helt vet hvorfor.

Etter en god halvtime med denne leken gikk Tove på do, og jentungen så sitt snitt til å avslutte det hele og heller stå opp.

På vei ut av sengen stopper hun opp, snur seg, ser på meg og sier:

– Takk! Det var hyggelig at du ville leke med meg.

Da måtte jeg le. :)

jan 032016
 

Det er januar. Året er flunkende nytt.

Ute snør det, og vi vet det vil være kaldt og mørkt i noen måneder til.

Derfor er det alltid deilig å starte ferieplanleggingen omtrent på denne tiden.

Drømme seg litt bort. Diskutere. Glede seg.

Digg.

ESTEPONA: Kan dette være stedet for oss?

ESTEPONA: Kan dette være stedet for oss?

De siste årene har vi dratt til Kroatia, et land vi trives godt i.

Les om og se bildene fra fjorårets besøk til Kroatia her

Kroatia har vært oppe til vurdering i år også, men vi tenkte at det kanskje kunne være givende å dra til et nytt sted i sommer.

Så vi har vurdert både Frankrike og Spania.

Etter mye om og men havnet vi til slutt i Marbella-området, og mer bestemt Estepona.

Der ser det ganske så digg ut.

Så slik det ser ut nå er dette stedet vi kommer til å tilbringe litt tid i sommer, så får vi se når det blir og hvordan vi skal bo der etter hvert.

Har du vært her? Har du anbefalinger? Da må du gi lyd fra deg! :)

jan 022016
 

Jeg hadde bestemt meg for torsdag 17. desember. Etter jobb.

Jeg skulle ofre vær, vind og føre. Jeg skulle trosse hordene av mennesker. Jeg skulle ikke gi meg før det hele var i boks.

Koste hva det koste vil.

Etter jobb torsdag 17. desember var øyeblikket jeg skulle kjøpe julepresang til Tove.

Tove ønsket seg en veske. Det jeg fikk vite om denne vesken hun ønsket seg var at den måtte være liten, hendig og gjerne litt fin.

Det var utgangspunktet mitt.

Jeg kunne ikke veldig mye om vesker. Nesten ingenting. Jeg hadde hørt om Michael Kors, for det har absolutt alle, men bortsett fra det visste jeg lite.

Før nå.

Nå vet jeg mye mer.

Det første jeg gjorde var å forhøre meg litt med noen veskedamer på jobben. Der fikk jeg et lite innblikk i diverse merker, fasonger, kriterier og ikke minst priser.

Så leste jeg meg litt opp selv. Jeg liker å gjøre et solid grunnarbeid før jeg kjøper noe.

Og så bar det ut i Oslos gater.

Jeg hadde bestemt meg for å droppe Michael Kors av den enkle grunnen at alle har det. Der det for noen år siden var stas med en Michael Kors-veske, er det nå så mange som har det at en vanlig veske kjøpt på Cubus eller H&M skiller seg mer ut.

Dermed styrte jeg retningen mot butikken Marc by Marc Jacobs.

VESKE: Her viser Tove frem sin nye veske.

VESKE: Her viser Tove frem sin nye veske.

Da jeg kom inn i butikken følte jeg umiddelbart et ubehag i hele kroppen.

Det var en slik butikk som jeg hater.

Et passe stort lokale med hyller i høyglans der en veske eller to sporadisk var plassert med passe stor avstand til neste veske.

Det var varmt grunnet de mange millionene med spotter i taket, og musikken som ble spilt var ikke noe du finner på mine spillelister med det første.

Og så var det seks-sju ansatte der. Samtlige pene, unge damer.

Hun ene rettet blikket i min retning med en gang. Hun så en naiv zebra som nettopp hadde rotet seg opp i krokodilledammen. En zebra som desperat skjønte at han ikke burde være der og mest sannsynlig vil gjøre hva som helst for å komme seg raskest mulig ut. Så hun glefset til.

– Kan jeg hjelpe deg med noe?

Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle slå av kommentaren «ja, har dere vesker her?», men etter å ha jobbet i et halvt år med en 25 år gammel dame har jeg skjønt at slike vitser ikke er like gode som det mange av oss menn tror. Så jeg oppførte meg.

– Ja, det kan du sikkert, men først vil jeg kikke litt selv og så roper jeg på deg om det skulle være noe.

Hun smilte, men jeg både så og følte blikket som sa «ja, gjør det du, din gnitne, skallede kjiping».

Så jeg kikket meg litt rundt. Fant noen vesker som var kule. Og enda flere som så helt latterlige ut.

– Hey du, ropte jeg.

– Det er vel neppe noe godt tegn at prisene ikke synes på noen av veskene, men hvor mye skal du ha for den her, spurte jeg og pekte på en veske jeg synes var kul.

Damen lyste opp og kom løpende til. Hun kunne fortelle med stor iver at vesken nylig var ankommet butikken og at det ville være en veldig fin presang.

Komisk nok slet hun lenge og vel med å finne prisen selv, men da hun endelig klarte det sa jeg at det var greit.

– Jeg tar den!

Tanken på å gå i flere slike butikker skremte meg så mye at jeg ikke orket. Jeg ville bli fort ferdig. Jeg ville ut og hjem.

Den ungen damen, som forøvrig var svært hyggelig og hjelpsom til tross for blikket jeg følte noen minutter tidligere, kunne fortelle mye mer om vesken og at hun som fikk den til jul ville bli veldig glad.

– Du kommer til å score poeng nå, smilte hun.

– Nja, det er vel begrenset med poeng man kan score etter snart 14 år, men jeg håper hun blir glad, svarte jeg.

Hun smilte og takket og henviste meg bort til en pakkedisk der det sto en stakkars guttunge og pakket inn det han var god for.

De foran meg i køen fikk alle kjøpene sine i en esker, slik at pakkingen ikke ble noe problem.

Vesken jeg hadde kjøpt var derimot litt for stor for den minste esken, og altfor liten for den største.

Pakkegutten tok dermed en avgjørelse om å pakke den inn uten eske.

For å gjøre en lang historie kort så ble det ikke veldig fint, men guttungen var så blid og sjarmerende at jeg ikke orket å hisse meg opp. Han gjorde så godt han kunne.

Det ble bare så rart med en sånn presang kjøpt i en sånn butikk og med en sånn innpakning.

Heldigvis la ikke Tove merke til at gaven så ut som den var pakket inn av en rev.

Men hun ble heldigvis glad for gaven og har nå fått seg en veske som er liten, hendig og litt fin.

Og jeg for min del har ikke tenkt å sette mine føtter i en slik butikk før mest sannsynlig i desember igjen.