Klokken 15.30 ringte jeg til Tove og sa følgende:
– Hvor er du? Er du snart hjemme? Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre!
Fortvilelsen var gått over til desperasjon, og det er lenge siden jeg har følt meg så maktesløs som jeg gjorde akkurat da.
Ting ble ikke bedre av at Tove svarte:
– Toget var innstilt, så jeg drar ikke herfra før om ti minutter.
Da fikk jeg meg en knekk.
DRØMMEDAG: Sånn går det når papsen tar på luen.
I den ene hånden hadde jeg telefonen som jeg bare måtte slenge fra meg da Tove svarte det hun svarte.
For i den andre armen bar jeg en snart 7 måneder gammel jente som hadde slått seg vrang.
Det hele startet bra da Tove dro til byen i formiddag for å shoppe og møte en venninne.
Jeg og småen pratet om livets mysterier, danset, sang og hun fant stor glede av å holde på med en juicekartong da jeg ryddet litt på kjøkkenet.
– Dette går jo strålende, tenkte jeg.
Etter halvannen times tid så jeg at småen begynte å bli trøtt, og da vet jeg at det er en ting som virkelig gjør susen – å gå tur.
Men først tenkte jeg å gi henne litt melk.
Jeg blandet ut riktig mengde, varmet den opp til riktig temperatur og gjorde klar for servering.
Men gjesten ville ikke ha og begynte å grine.
Da slengte jeg fra meg melken, fikk på henne ytterklærne og lempet henne i vognen – klar for dagens første gåtur.
Det gikk strålende.
Hun sovnet som en stein, sov i en time og bråvåknet i det sekundet vi kom hjem.
Og jeg som hadde tenkt å ta meg fem minutter på sofaen før hun våknet.
Uansett – stemningen var fortsatt god.
Hun smilte og lo, og det var ikke før hun ble lei av å ligge på magen og ikke komme seg noen andre steder enn bakover, bråket virkelig begynte.
Det vil si – bråk og bråk.
Mer sutring.
Jeg fant ut det måtte være fordi hun var sulten, og varmet en ny flaske med melk.
Flasken fra tidligere ville jeg ikke servere henne.
Men da jeg skulle varmen den nye flasken med melk, tok jeg på feil lokk slik at all melken forsvant utover kjøkkengulvet da jeg skulle riste flasken.
Bra, Øyvind!
DRØMMEDAG: Det ble en liten pause på lekeplassen midt på dagen. Deilig.
Dermed måtte jeg lage en tredje flaske med melk – som hun fortsatt ikke ville ha.
Hun nektet.
Enkelt og greit.
I ren frustrasjon over og ikke ane hvorfor hun sutret måtte jeg rådføre meg med Tove.
Tove kunne fortelle at småen sikkert var trøtt fremdeles, og at jeg måtte gå en liten tur med henne ute i gaten.
Så da gjorde jeg det.
Og ganske riktig – småen sovnet.
Dermed ble jeg sittende på lekeplassen og nyte roen og stillheten de 30 minuttene søvnen hennes varte.
Da hun våknet var ikke stemningen like god som tidligere, og jeg måtte jobbe for å få frem det gode humøret.
Det klarte jeg med å lese en bildebok med dyr i, der jeg lagde lydene til alle dyrene.
Det så ut til å falle i smak – i ti minutter.
Deretter var det bare dårlig stemning.
Jeg gynget, jeg sang, så etter bæsj, lagde grimaser, lagde lyder … ja, jeg prøvde ganske mye, men uten et par stille øyeblikk der hun sikkert lurte på hva i huleste det var jeg drev på med, var det dårlig stemning.
Den dårlige stemningen varte helt frem til Tove kom hjem.
Da ble småen blid igjen.
Og drakk opp en hel flaske med melk.
Og sendte meg blikk som ga meg en følelse av å være en skikkelig tulling som ikke har peiling på hva jeg driver med.
Det er da man får følelsen av å være totalt udugelig.
Selv om store deler av dagen var veldig koselig, er det de fortvilende øyeblikkene der man virkelig ikke aner hva man skal gjøre, som sitter igjen.
Jeg tror jeg må være alene med henne noen timer med jevne mellomrom i tiden fremover, slik at jeg er bedre rustet til pappapermen starter.
For da nytter det ikke å ringe til Tove på jobb for å spørre hva jeg skal gjøre.
Da må jeg klare det selv.
Hjelpe meg. 
Og til alle dere som gjør dette hver eneste dag – respekt!
Loading ...
