aug 182015
 

Alt var så mye bedre før.

Man hører det hele tiden.

For noen dager siden fikk jeg flere kasser med bøker, leker og bamser fra da jeg var liten levert på døren her hos oss. En kamerat tok dem med seg over fjellet fra Bergen.

Som den nostalgikeren jeg er synes jeg det var riktig så koselig å se igjen flere gamle favoritter, både når det gjelder kosebamser og bøker.

Jentungen synes også det var moro, og plukket med seg flere bøker hun ville at jeg skulle lese for henne.

– Hvem er det?, spurte hun og pekte på Blygen i boken om «Snehvit og den forheksede skogen».

– Det er Blygen. Han er en av de syv dve…. ehh …. hmm … en av de syv kortvokste vennene til Snehvit, svarte jeg.

Ordet «dverg» er at av mange ord som står på listen over ord og uttrykk som kan oppfattes som diskriminerende, og er i følge sosiale normer ikke lov å bruke mer.

Hele listen over ord som ikke må brukes kan du lese her

Heldigvis lar «Snehvit og de syv kortvokste» seg lese like greit selv om man bytter litt på ordene, og jentungen bet seg mer merke i at Blygen lignet på en liten nisse fremfor at han er en kortvokst.

Er det lov å si nisse, forresten? Jeg ble plutselig litt usikker.

USKYLDIG: Det skal søren meg ikke være lett.

USKYLDIG: Det skal søren meg ikke være lett.

Uansett … jentungen hentet nok en bok, og denne gangen kom hun drassende med eventyret «Dumme menn og troll til kjerringer».

Jeg merket et lite ubehag allerede før jeg begynte å lese.

«Det var en gang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør i blant, og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å kjekle om mennene sine, og hvem som var den dummeste av dem».

Slik er den første setningen i boken.

Jentungen så på meg med store øyne.

– Dumme?, spurte hun overrasket.

Jeg var aller mest glad for at det var det hun reagerte på, for i denne setningen var det mye groms.

MYE RART: Gamle barnebøker er ikke særlig politisk korrekt.

MYE RART: Gamle barnebøker er ikke særlig politisk korrekt.

En ting er at vi lærer jentungen at ingen er dumme, men vi prøver også å lære henne et sundt menneskesyn – både om kvinner og menn.

Jeg, som kommer fra Åsane like utenfor Bergen, kan godt finne på å kalle Tove for «kjerringen min», men jeg gjør det sjelden. Så og si aldri. Men jeg vet og aksepterer at det er helt normalt å kalle konen sin for «kjerringen» i visse deler av landet.

Men å titulere damer som «kjerringer» gjør jeg ikke, og vi ønsker heller ikke at jentungen skal begynne med det.

At damer tydeligvis bare krangler, skal ikke jeg uttale meg om. Men jeg vet ikke om jeg vil lære min tre år gamle datter at det eneste damer gjør er å krangle, og når de ikke har mer å krangle om begynner de å krangle om mennene sine.

Heter det damer eller kvinner, forresten?

Jeg er dog enig i at de fleste av oss menn kan være ganske enkle, men dumme? Det vil jeg ikke si. Og det vil jeg heller ikke at jentungen skal tro.

Dermed foreslo jeg for jentungen at hun kunne finne en annen bok, og blid som en sol kom hun tuslende med Thorbjørn Egners «Doktor Dyregod».

Her vet jeg det er både hottentotter, apekatter og en prins som heter Kakao, så jeg ga meg med lesingen etter bare noen sider.

Da hentet jentungen boken om kaninen Simon som bare sier «bæsj», og den leste vi fra a til å.

For «bæsj» er det heldigvis greit at man sier.

I alle fall inntil videre.

aug 142015
 

Jeg hadde akkurat gått av toget og var på vei hjem da jeg merket at det kom kjørende en sivil bil inn på parkeringsplassen jeg var på vei over.

Parkeringsplassen tilhører det lokale kjøpesenteret her vi bor, og var like tom som den var mørklagt. Klokken var 23.45 i går kveld.

Det første som slo meg var at det sikkert var noen vektere eller andre som hadde tilknytning til senteret, men da bilen kom kjørende opp ved siden av meg og svingte inn foran meg begynte jeg å ane ugler i mosen.

SKUMLING: Dette bildet tok jeg rett etter at jeg ble stoppet. Ser jeg så suspekt ut? :)

SKUMLING: Dette bildet tok jeg rett etter at jeg ble stoppet. Ser jeg så suspekt ut? :)

– Hei, vi er fra politiet. Hvem er du da?

Jeg ble litt satt ut, men samtidig glad for at det var politiet og ikke noen som ville kidnappe meg.

– Hei hei. Jeg heter Øyvind og er på vei hjem, svarte jeg.

Sjåføren studerte meg fra topp til tå.

– Hvor har du vært da, spurte han.

– Jeg har vært på jobb og kom nettopp med toget, svarte jeg.

Jeg husker jeg gjorde det jeg kunne for å svare så skikkelig og ordentlig som mulig.

– Hva er det du har på ryggen da, spurte politimannen.

Da merket jeg at det begynte å bli litt ubehagelig, for på ryggen hadde jeg en sekk med fotoutstyr for sikkert mange, mange, mange tusen kroner. I tillegg var det et fotostativ der som til forveksling kan ligne på et livsfarlig slagvåpen. Sekken hadde jeg med meg fra jobb fordi en kollega av meg som bor her vi bor skal få den i dag. Hun skal nemlig til Haugesund for å dekke Amandaprisutdelingen.

Jeg forklarte politiet som sant var, og jeg tror de fant fort ut at jeg var stikk motsatt av det de kanskje tenkte jeg var da de stoppet meg.

– Den er grei, du. Vi må jo passe på i området, sa politimannen før han ønsket meg en god kveld videre.

Jeg svarte at det satt jeg pris på, og ønsket dem en god kveld tilbake.

aug 112015
 

De fleste av oss kjenner til følelsen. Du finner ikke det du må ha akkurat nå.

Som regel er det bilnøklene. Her hjemme hos oss er det sjelden et problem. Vi har to sett med nøkler, kun en sjåfør og om begge settene skulle være borte, finner vi garantert det ene av dem (ofte begge) ett eller annet sted i vesken til Tove.

Nei, så jeg bruker ikke mye tid på å lete etter bilnøklene. Det jeg derimot bruker mye tid på er å lete etter følgende to objekter.

HEADSET: Hjelpe meg hvor mye tid jeg bruker på dette.

HEADSET: Hjelpe meg hvor mye tid jeg bruker på dette.

1. Headset
Jeg tør ikke tenke på hvor mye tid jeg har brukt på å lete etter hodetelefonene mine, som det så flott heter på norsk. Om det hadde vært en måte å få det eksakte antallet timer på som jeg har kastet bort på denne aktiviteten, tror jeg antallet hadde vært sjokkerende. Sikkert flere uker.

I utgangspunktet skal dette ligge i jakkelommen min. Men titt og ofte er det ikke der, noe som igjen betyr at jeg har lagt det et annet sted. Men hvor? Jeg har funnet igjen hodetelefonene mine på de mest utrolige steder. Oppi en sko. Mellom sofaputene. Ute i hagen. Ja, dette i tillegg til mindre utrolige steder som på kjøkkenbordet, hyllen i stuen og oppi andre jakkelommer.

Greien er at jeg leter og leter, og har sjelden peiling på hvor jeg har lagt dem. Og som oftest har jeg dårlig tid når jeg leter etter dem, for da jeg er på vei ut døren enten på jobb eller et eller annet ærend. Og når jeg har dårlig tid kan jeg finne på å skylde på Tove og anklage henne for å ha tatt dem. Som om hun har noe igjen for å ta mine hodetelefoner. Håpløst av meg.

Og når jeg endelig finner hodetelefonene mine bruker jeg like lang tid på å løse opp i alle flokene som har dannet seg.

SLITT: Den hører hjemme i lommen, men den er ikke alltid der.

SLITT: Den hører hjemme i lommen, men den er ikke alltid der.

2. Lypsyl
Ja, jeg vet. Det er sikkert litt morsomt at en svær, svartkledd og skjeggete mann som meg er avhengig av Lypsyl, men sånn er det. Jeg har alltid vært det. Helt fra jeg var ganske liten. Og Lypsylen ligger alltid i venstre bukselomme. Det vil si – nesten alltid. For når den ikke er i venstre bukselomme, har jeg ikke peiling på hvor den er. Og da må jeg lete.

Som med hodetelefonene finner jeg Lypsylen min igjen på de rareste plasser. I tillegg synes jentungen det er skikkelig morsomt å stikke avgårde med Lypsylen min, og hvor hun kan finne på å legge den er det ingen i hele verden som vet. Det overrasker meg ikke om det ligger flere titalls Lypsyler rundt omkring i huset vårt.

Om vi noensinne vil finne alle er heller tvilsomt.

Poenget med dette innlegget er å få ut litt frustrasjon, og å filosofere over hvor mye tid man faktisk bruker på å lete etter ting i løpet av livet.

Jeg gjorde et søk på internett for å se om jeg fant noe dokumentasjon på hvor mye tid man bruker på å lete etter ting i løpet av et liv, men ga meg da jeg plutselig innså at jeg brukte tid på nettopp å lete etter denne informasjonen også.

aug 102015
 

Jeg synes bildet under er så beskrivende for de ni dagene jeg nettopp har tilbrakt i Bergen.

LITT AV ALT: Er det noe Bergen har, så er det vær.

LITT AV ALT: Er det noe Bergen har, så er det vær.

I det ene øyeblikket er det lyst og fint. Solen skinner og man planlegger fjellturer og utekos. Femten minutter senere kan det pøse ned. Det kan gå fra lyst og fint til mørkt og dystert på null komma niks, og denne enorme usikkerheten gjør det nesten umulig å planlegge noe som helst.

Men vi har da fått gjort noe de siste ni dagene.

Vi har vært i to brylluper. Jeg har vært på fisketur og fått latterlig mye fisk. Vi har tilbrakt mye tid med slekt og venner. Tove og jentungen har vært på båttur til Florø. Jentungen har fått en døgnrytme langt utenom normalen, som igjen har ført til et noe skiftende humør. Og vi har opplevd vær. Mye vær. Fra det helt nydelige til det ganske så elendige.

Og derfor er det alltid godt å komme tilbake her vi bor. Her på Østlandet. Det er mer stabilt her. Lettere å forholde seg til. Og det er alltid bra. Synes jeg.

I dag starter vi på jobb og i barnehage igjen. Jeg jobber kveld, så får noen timer for meg selv her hjemme. De to andre var på an igjen tidlig i dag.

Jentungen begynner på stor avdeling i dag. Det blir spennende å høre hvordan det var. Og hvordan det blir fremover. Jeg tror det går bra.

jul 302015
 

Det hele startet med at jentungen kom opp i sengen vår og la seg sentralt plassert i midten.

– Pappa! Kan jeg få ligge under dynen med deg, spør hun.

Jeg har en meget spesiell dyneteknikk som gjør det vanskelig for andre å ligge under samme dynen som meg.

– Det er ikke så lett å ligge under dynen sammen med meg. Ser du at jeg ruller dynen sammen til en slags pølse, og så holder jeg rundt den istedenfor å ha den oppå meg. Jeg har en pølsedyne, forklarer jeg.

Jentungen studerer meg og dynen min.

– En pølsedyne?, spør hun overrasket.

– Jepp, svarer jeg og oppfordrer henne til å legge seg under sin egen dyne.

Da ruller hun dynen sin sammen, ser på meg og svarer:

– Jeg har også pølsedyne!

Så ler vi. Deretter snur hun seg mot Tove som har en stikk motsatt teknikk enn meg. Hun pakker seg så inn i dynen at det er umulig å slippe til (på noen som helst måte).

Jentungen ser på dynen min. Så på sin egen. Og jeg ser at hun tenker og grubler noe voldsomt.

Så sier hun plutselig:

– Mamma?

– Ja, svarer Tove.

– Du har ikke pølsedyne, sier jentungen.

– Nei, det er riktig. Det har jeg ikke, svarer Tove.

– Nei. Du har potetstappedyne, sier hun og smiler over hele ansiktet.

Da måtte vi le. :)

jul 232015
 

Da jeg gikk fra barnehagen mandag morgen hadde jeg en skikkelig kjip følelse i magen. En følelse det er vanskelig å beskrive.

For da jeg og jentungen kom bort til barnehagen var det ingen andre der enn en ansatt. Klokken var noe over åtte, så barnehagen hadde allerede vært åpen i over en time.

Både jeg og Tove begynte på jobb igjen på mandag, og vi var – og er – avhengig av barnehagen for at kabalen skal gå opp.

Derfor var det en forferdelig kjip følelse å levere fra seg jentungen uten å vite om det kom noen andre barn i det hele tatt. Tanken på at hun skulle være der borte alene en hel dag var nesten utholdelig. Dette til tross for at han som var på jobb både var superpositiv og glad, og sa at dette kom til å gå kjempefint.

Så etter en liten stund ringte jeg for å høre hvordan det gikk, og det var utrolig deilig å høre at det var flere barn i bakgrunnen.

Det var kommet noen få til, og de som var der koste seg enormt.

De fikk masse oppmerksomhet. De fikk leke med alt i hele barnehagen. De fikk bruke alle avdelingene. De fikk spise is. De fikk lage vafler. De hadde det gøy!

De har ikke vært mange, men jentungen har nesten aldri vært så giret på å dra i barnehagen som disse dagene.

Neste uke skal det komme en god del flere barn, så da begynner det kanskje å nærme seg normalen.

Men for min del var det altså ingen grunn til å bekymre seg. Hun har storkost seg! :)

Og det jeg skrev i fjor til alle dere som jobber i barnehager, mener jeg fortsatt.

Dere er fantastiske!

Lik oss gjerne på Facebook om du vil, liksom!

jul 192015
 

Vår lille to ukers sommerferie nærmer seg slutten, men heldigvis har vi fått gjort unna noe fornuftig i løpet av disse 14 dagene.

Jeg er ikke så flink til å legge ut bilder fra her vi bor, men nå kommer det to stykker.

UTEBOD: Denne har jeg snakket om å male i over et år. Nå er den malt!

UTEBOD: Denne har jeg snakket om å male i over et år. Nå er den malt!

Uteboden vår, som du ser på bildet over, har jeg snakket om å male i godt over et år. Nå har jeg malt den og er utrolig fornøyd med det. Ja, det mangler litt hvitt rundt døren og øverst rundt boden, men den fargen får jeg ikke før om noen uker. Da skal jeg få tatt det med en gang, slik at jeg slipper å tenke mer på denne boden.

En annen ting vi har snakket om i over et år er å kjøpe oss en slags benk eller noe lignende til å ha foran huset vårt. Det har vi også fått ordnet.

Benkene og bordet du ser på bildet under har vi kjøpt hos det lokale fengselet her vi bor. De har eget utsalg og hyggeligere priser enn hva en vanlig butikk har. Anbefales om du skal kjøpe noe lignende!

Vi har også klinket til og kjøpt oss litt blomster og potter, og det er bra dyre greier. Hjelpe meg. Heldigvis var det halv pris på Plantasjen, så vi fikk gjort noen gode kjøp. Fordelen med å feriere hjemme er man kan bruke pengene på slike ting som dette.

BENK OG SÅNN: Greit med sitteplass foran huset når jentungen er ute og leker.

BENK OG SÅNN: Greit med sitteplass foran huset når jentungen er ute og leker.

jul 192015
 

Etter at vi blogget om besøket vårt i fornøyelsesparken Lilleputthammer i Lillehammer, har vi fått flere spørsmål om hvordan vi bodde da vi besøkte den tidligere OL-kommunen.

Les om – og se bildene fra Lilleputthammer her

Svaret er at vi bodde ganske så bra.

LEILIGHET: Alpin Apartments Solsiden. (Klikk på bildet for å lese mer).

LEILIGHET: Alpin Apartments Solsiden. (Klikk på bildet for å lese mer).

Alpin Apartments Solsiden ligger litt opp i fjellet med utsikt over Hafjell mot Hunderfossen. I følge deres egen nettside «er Solsiden det perfekte stedet for overnatting når du skal til Lilleputthammer og Hunderfossen. Det er omtrent 1,3 km til Lilleputthammer og Lekeland Hafjell».

Og joda, det er riktig det. Og for vår del var dette å foretrekke fremfor de fulle hotellene rundt Lilleputthammer og Hunderfossen, der bråkete unger og stressede foreldre lager kaos fra morgen til kveld. Jeg var innom det ene hotellet ved to anledninger – for å hente nøkkelen til leiligheten og for å levere nøkkelen til leiligheten. Jeg ble sliten begge gangene.

MED UTSIKT: Det var helt greit å nyte utsikten, fjelluften og stillheten på kveldene.

MED UTSIKT: Det var helt greit å nyte utsikten, fjelluften og stillheten på kveldene.

Det er både fordeler og ulemper med en slik leilighet. Man må lage all maten selv, og det kommer ingen for å re opp sengene eller rydde opp etter deg slik de gjør på et hotell. Av fordeler er det roligere og større, og man er mer fri til å gjøre som man vil. Og så er det deilig å kunne legge jentungen på et rom, slik at vi kan kose oss de siste timene av kvelden i en stue eller på en altan.

For større familier er en slik leilighet et must fremfor et hotellrom eller to.

Lilleputthammer sin hjemmeside finner man flere gunstige pakketilbud, slik at man finner best mulig pris både for overnatting og billetter til de forskjellige parkene.

1994: At det er 21 år siden OL i Lillehammer, er helt sykt.

1994: At det er 21 år siden OL i Lillehammer, er helt sykt.

jul 132015
 

Kor e alle helter hen, synger Jan Eggum og ramser opp gamle favoritter fra barndommen.

Og tror du ikke at en gammel helt plutselig har blitt en favoritt her hjemme også?

ARTIGKAR: Albert Åberg klarer altså å fenge litt i 2015 også!

ARTIGKAR: Albert Åberg klarer altså å fenge litt i 2015 også!

Da vi besøkte Miniøya tidligere i sommer fikk nemlig jentungen en Albert Åberg-dukke på standen til visitsweden.com.

Siden da har ikke denne dukken fått mye oppmerksomhet, før for noen dager siden. Siden da har Albert Åberg stått høyt i kurs her hjemme hos oss.

Ja, han har til og med fått være med i sengen om natten, noe som svært få dukker og bamser har fått være med på tidligere.

Og da jeg fant frem denne frekke DVD-boksen i min ganske så velfylte DVD-samling, ble det liv i leiren:

KLASSIKER: Jeg visste jeg ville få glede av denne boksen en gang!

KLASSIKER: Jeg visste jeg ville få glede av denne boksen en gang!

Jeg mener å huske at jeg likte Albert Åberg ganske så godt da jeg var liten. Han var liksom så lett å kjenne seg igjen da jeg også hadde en del usynlige venner. Vi var vel begge litt rare, tenker jeg.

Jentungen sitter og ser på, men jeg tror hun synes det går litt for treigt. Som det ofte gjør med barne-TV fra da jeg var liten.

Men Albert Åberg er altså i støtet som aldri før og har til og med sin egen hjemmeside – besøk hjemmesiden hans her.

Og du? Når vi først er inne på Albert Åberg … vet du hvor i alle dager moren hans er?

Det lurer jeg veldig på.

jul 092015
 

Da er vi hjemme igjen etter en liten miniferie til Lillehammer og Otta.

Hovedmålet med turen var å besøke familieparken Lilleputthammer, og for en suksess det ble.

Jentungen koste seg i alle de sju timene vi var der. Ja, du leste riktig. Sju timer!

INNGANG: To blide jenter klare for Lilleputthammer.

INNGANG: To blide jenter klare for Lilleputthammer.

Lilleputthammer er en fornøyelsespark for de aller minste, og for småtasser som jentungen er det nesten som paradis på jord.

For med trampoliner, bompebåter, karuseller, tog, godterituneller og ikke minst mange morsomme show tilbyr parken opplevelser som jentungen vil huske i lange tider.

LITEN  BY: Med små hus, eget pariserhjul og en berg- og dalbane, har Lilleputthammer mye å by på.

LITEN BY: Med små hus, eget pariserhjul og en berg- og dalbane, har Lilleputthammer mye å by på.

Vi startet dagen da parket åpnet, klokken 9. Da var det lite folk der, noe som førte til at jentungen kunne boltre seg i det som var av aktiviteter uten at det var konkurranse om å slippe til. I løpet av den første halve timen hadde vi kjørt bil, hoppet på trampoline og kjørt berg- og dalbane. Sistnevnte ble dog litt for skummel for en liten jente på to år og ni måneder.

Man er svært avhengig av været når man legger en hel dag til en slik park, og tirsdag var det, utrolig nok, opphold og fint vær hele dagen.

KLATRELUKSUS: Det ble slått i hjel litt tid her.

KLATRELUKSUS: Det ble slått i hjel litt tid her.

Jentungen fikk knapt konsentrert seg om den ene aktiviteten, før hun hadde rettet fokuset mot den neste. Jeg sitter litt igjen med tanken om at det nesten ble litt for mye moro for henne. Hun var i alle fall sliten da vi tok en pause etter fire timer for å slappe litt av.

Da hadde vi i tillegg til alt det som er tidligere nevnt, kjørt enda mer bil, kjørt bumpebåter, klatret, hilst på Ola som er Lilleputthammers ansikt utad, og møtte Apa, Elfie og Ted fra Vennebyen. Jentungen foretrakk å holde seg på god avstand, og heller vinke til figurene. Hun klarte aldri å bestemme seg for om de var skumle eller ikke.

HEISANN HOPPSANN: Ola på trampolinen. Litt av et syn.

HEISANN HOPPSANN: Ola på trampolinen. Litt av et syn.

Etter en pause på noen timer dro vi tilbake til parken. Man kan få stempel, slik at man kan gå inn og ut som man vil den dagen det gjelder.

Da vi kom tilbake var det folksomt i parken, noe som førte til køer og større kamp om plassene enten det var på trampolinene eller bumpebåtene. Men jentungen kjørte på, og fortsatte i det samme sporten som tidligere på dagen. Vi gjorde mye av det samme om igjen, men det så ikke ut til å gjøre noe som helst.

Lilleputthammer er tross alt en liten park for de aller minste, og de har som regel ikke noe i mot å gjøre de samme tingene om og om igjen.

GODTERI: Toget i Lilleputthammer er et must.

GODTERI: Toget i Lilleputthammer er et must.

Toget hadde vi derimot ikke tatt tidligere, så det var en spent jentunge som satte seg i en av kupeene sammen med moren. Og for å gjøre en lang historie kort – toget stopper i en såkalt godteritunell der alle barna får godteri. Du kan jo selv tenke deg hva jentungen synes om det!

Parken har også mange morsomme show. Vi så et show om bakeren i Lilleputthammer og Skurke-Siri, noe jentungen synes var svært fascinerende. Det var også morsomt for oss voksne. Vi så også et trylleshow, men det var ganske dårlig. Synd, for vi elsker trylling alle sammen, men dette var skrøpelige saker. Det var litt dumt.

Men Vennebyen-showet på slutten av dagen var en innertier av de sjeldne. 45 minutter med figurene fra Vennebyen høres ut som et ork for oss voksne, men det var det ikke i det hele tatt. Det var morsomt, og enda kjekkere blir det når man ser at jentungen storkoser seg.

HUSKEREGLER: Hvis noen stjeler en do, ring 112.

HUSKEREGLER: Hvis noen stjeler en do, ring 112.

Jentungen klarte ikke og sovne på kvelden da hele hodet var fullt av inntrykk og opplevelser. Da klokken ble 22.15 gikk vi og la oss alle sammen, slitne og trøtte etter en fantastisk dag i Lilleputthammer.

Les mer om Lilleputthammer her