feb 272015
 

Som kanskje noen av dere fikk med dere enten på Facebook-gruppen vår eller Instagram (ektepar_com), så var jeg på audition for en rolle i en TV-serie tidligere denne uken.

Og i går fikk jeg rollen! Yeay!

RETT ETTER: Her har jeg nettopp vært på audition. Alltid litt skummelt!

RETT ETTER: Her har jeg nettopp vært på audition. Alltid litt skummelt!

Det betyr at jeg må lære meg replikker, at rollen min har et navn og at jeg skal på to eller tre innspillingsdager.

Jeg har gjort mye rart opp gjennom årene, men dette er uten tvil det nærmeste jeg har kommet gjennombrudd.

Nå gjenstår det selvsagt å gjøre opptakene da. For alt jeg vet kan jeg være så skandaledårlig at jeg enten blir klippet vekk eller erstattet med en annen.

Men i utgangspunktet er rollen min, så får jeg bare gjøre det beste ut av det.

Det er alltid litt spennende å gå på audition. Denne gangen måtte jeg lære meg noen replikker utenat. Så blir jeg filmet mens jeg liksom skal være i rollen. Ganske skummelt.

Der replikkene sitter som støpt på vei til audition, husker man plutselig ikke et ord når kameraet går.

Rart med det der.

Men det er som sagt bare å peise på, så får vi se hvordan det går.

Kanskje det topper det desiderte høydepunktet i min TV-karriere så langt – klikk her for å se

feb 272015
 

I dag er det karneval i barnehagen til jentungen, og i går kveld ble det bestemt at hun skulle kle seg ut som Minni Mus.

I dag morges ble vi plutselig litt usikker på hvordan Minni Mus egentlig kler seg, så jeg gjorde et lite Google-søk.

Lite visste jeg at jeg skulle finne Tove sin 35 årsdagspresang istedenfor!

PRIKKETE: Rødt, med hvite prikker. Og høyhælte sko. (Klikk på bildet for å se mer av hun til høyre).

PRIKKETE: Rødt, med hvite prikker. Og høyhælte sko. (Klikk på bildet for å se mer av hun til høyre).

For som voksen og ansvarsfull småbarnsfar burde jeg kanskje ha reagert på at kostymet du ser til høyre på bildet dukket opp blant alle Minni Mus-bildene.

Men som tvilsom og grisete ektemann gjorde jeg ikke det.

Istedenfor havnet jeg på nettsiden sexykostymer.com (du klikker deg videre på egen risiko), som blant annet kan fortelle meg at en av bestselgerne er et Super Mario-kostyme for menn.

Da vet jeg hva jeg skal kjøpe om jeg vil gjøre noe litt spesielt for Tove en kveld …

I tillegg er det en rekke andre flotte kostymer som hadde gjort seg i festlig lag. Rart hvor utrolig usexy radiografuniformen til Tove er i forhold til disse sykepleieruniformene som finnes på denne siden.

Men men.

Jentungen endte opp med å gå med en kjole med bilde av Minni Mus på, som Minni Mus. Hun var strålende fornøyd, vi synes hun var verdens fineste og forhåpentligvis blir det en heidundranes karnelvalfeiring i barnehagen i dag.

feb 262015
 

Det var en gang en liten jente som skulle ut og fly.

Ja, hun skulle faktisk på fire flyturer i løpet av ti dager, og for at hun skulle ha noe å konsentrere seg om på disse flyturene, lagde mammaen hennes en liten kosepose.

I den lå det litt kjeks, kanskje noe frukt, muligens en liten sjokoladebit og mest sannsynlig et par andre tidkrevende overraskelser.

Alle flyturene gikk kjempefint.

Jentungen koste seg med koseposene sine, og oppførte seg eksemplarisk på samtlige flyturer.

Men da det ikke var flere flyturer, stoppet også koseposene.

Dette gikk hardt inn på den lille jenten.

Problemet var ikke at hun savnet innholdet i posene, men selve posen.

Jentungen var blitt så glad i posen.

Derfor fikk hun en pose hjemme også.

Og oppi den putter hun alt hun kommer over.

Smokker, hårklemmer, blader, bamser og så videre, og så videre.

Og når hun i helgen skulle få seg et lite sjokoladehjerte, måtte pappaen legge det oppi en pose før hun ville spise det.

Hun tok med seg posen, satte seg i godstolen sin og spiste sjokoladehjertet som lå i posen.

Strålende fornøyd.

Når posen var tom for godteri, fant hun noe annet å ha i posen.

Og slik går nå dagene.

Jentungen og posen har blitt bestevenner og følger hverandre i tykt og tynt.

Vi får bare krysse fingrene for at hun ikke vil ha middagen servert i posen også.

Snipp, snapp, snute. Så var denne posehistorien ute.

feb 252015
 

Tove har den siste uken vært på dobbelside i den store lokalavisen, og på forsiden i en mindre lokalavis.

Men i går dukket søren dundre jeg opp i lokalavisen også. Ikke lokalavisen her vi bor, men der jeg kommer fra. Ikke verst.

SELFIE: Måtte ta bildet selv. Ble så som så.

SELFIE: Måtte ta bildet selv. Ble så som så.

Saken ble riktig så fin den, men problemet er at jeg ser ut som en tvilsom gris på bildet (som jeg tok selv). Med en eller annen voksenside på skjermen.

Heldigvis vet jeg at det er mammanett.no som er på skjermen, så strake motsetningen til det det kan se ut som.

Det er litt deilig at denne pappabloggkonkurransen er over nå. Vinnerne ble bestemt i går, så nå kan alle slappe av. Det ble en litt rar prosess hele greien ettersom min far gikk bort midt oppi det hele. Men på fredag får jeg vite hvilken plass jeg kom på. Det blir jo litt spennende da!

Og så er det jo alltid artig med litt PR om bloggen.

feb 232015
 

Jeg får til stadighet tilbakemeldinger fra dere som følger oss om at jeg må skrive mer om Nasse.

Derfor er det med stor glede jeg kan fortelle dere at dette innlegget handler om Nasse.

SUPER-NASSE: En katt i drømmeland.

SUPER-NASSE: En katt i drømmeland.

Bildet over tok jeg nå i sted.

Ikke vet jeg hva han drømmer om, men skal man gå ut i fra posisjonen han har valgt å sove i, tyder mye på at han drømmer han er Super-Nasse.

For de av dere som ikke skjønner sammenligningen, så har Supermann den ene armen fremover når han flyr.

Det er egentlig ikke så mye å skrive om Nasse om dagen.

Han liker ikke at det er kaldt og snø, og gleder seg skikkelig til våren og sommeren.

Han tilbringer det meste av dagen på teppet i stuen, men har også en plass på badet/vaskerommet og han finner seg av og til til rette på et av soverommene.

Nasse har det fint, tror jeg, selv om han av og til blir litt hissig.

Vil du lese mer om Nasse anbefaler jeg at du klikker her

feb 222015
 

Det er selvsagt lett å tro at jeg, som profilert blogger og greier, ville vært et hett tema for lokalavisen her vi bor.

Ikke bare er jeg årets pappablogg-finalist, men jeg skriver innlegg som leses av tusenvis av mennesker. I tillegg jobber jeg i TV 2, har vært på TV flere ganger og skal kommende uke på audition til en liten rolle i en ny TV-serie.

Med andre ord. Det er nok å skrive om. Så hvem velger lokalavisen og blåse utover to sider på et kjempesvært bilde?

SUPERSTAR: Min kjære kone.

SUPERSTAR: Min kjære kone.

Jo, det skal jeg si deg.

Tove.

Jeg, som det skjer så utrolig mye spennende rundt, har ikke hørt en lyd fra lokalavisen her vi bor. Men Tove, som bare var på jobb, fikk et svært bilde i avisen. Makan.

Nå skal jeg være såpass ærlig å si at jeg skjønner hvorfor de fyrer ut et bilde av min 180 cm høye, blonde og supersexy kone (kanskje ikke akkurat på det bildet der, men sånn ellers liksom). Hun gjør seg bedre på trykk enn hva jeg gjør.

Ja, jeg synes nesten det er rart at ikke sponsorer og annonsører ligger langflate etter å få en bit av henne.

Så får jeg bare sitte her jeg, da. Med bloggen min. Og legge ut bilder av meg selv. For lokalavisen har tydeligvis valgt sin favoritt av meg og Tove.

PS! Det er ikke første gang Tove er i avisen. Les dette legendariske innlegget fra 2012! :)

feb 202015
 

Klokken var litt over 1 da jeg listet meg inn på soverommet vårt for å innta en vannrett stilling og en god natts søvn.

Men i mørket så jeg at noe ikke var som det pleier. Dermed tok jeg opp telefonen min, slo på blitzen og knipset et bilde.

Dette bildet:

FULLT: Du må ikke komme her og komme her.

FULLT: Du må ikke komme her og komme her.

Helt borte, ha nesten litt utenfor sengen, lå Tove og lagde noe som mistenkelig hørtes ut som snorkelyder. I alle fall tung pusting.

Og på tvers i resten av sengen lå hønemor selv og breiet seg.

Jeg begynte å le da jeg i det korte øyeblikket blitzen lyste opp rommet så hvordan det så ut foran meg.

Og da jeg etter å ha rasket med meg dynen og puten min hadde inntatt jentungens rom, som var ledig, lo jeg enda mer da jeg så bildet.

Er det ikke fascinerende hvordan unger kan ligge i hvilken som helst retning?

Prøv selv da. I natt. Legg deg andre veien i sengen. Eller på tvers. Det er umulig å få sove da! :)

Ellers har vi besøk av min mor disse dagene. Det synes jentungen er stas.

Jeg har tre jobbekvelder igjen før friuke. Og friuke blir som alltid deilig!

feb 182015
 

Jeg jobber kveldsvakt denne uken og kommer derfor sent hjem. Som oftest etter midnatt.

Og etter fire dager hjemme alene måtte jeg smile litt da jeg kom inn døren for tretten timer siden.

HJEMME: Et godt tegn på at noen har kommet hjem!

HJEMME: Et godt tegn på at noen har kommet hjem!

For selv om det er digg å være hjemme alene, går man hele tiden rundt med følelsen av at noe mangler.

Jeg visste selvsagt at Tove og jentungen kom hjem i går kveld. Ja, jeg hadde et lite håp om å se dem også da de kom hjem ganske sent.

Men da jeg gikk av toget fikk jeg melding fra Tove om at de hadde lagt seg.

Så da måtte jeg nøye meg med de tingene som plutselig var tilbake i går, som har vært borte de siste dagene.

Skoene og jakken som lå slengt fra seg i en haug i gangen.

Kofferten og sekken som lå i inngangspartiet til stuen.

Rotet. Lukten.

Og i dag morges var det deilig å våkne av den taktfaste trampingen fra jentungen som med bestemt kurs mot moren på badet ropte: Jeg er våken!

Så jeg sto opp. Jeg fikk puslet litt med henne. Og tegnet litt. Og hun fortalte meg noen røverhistorier før jeg leverte henne i barnehagen.

Og da jeg skulle gå fikk jeg mange susser.

Det var det som manglet da jeg var alene hjemme.

LIK OSS PÅ FACEBOOK DA

feb 172015
 

Fire dager hjemme alene gir mye tid til tenking og refleksjoner.

Konklusjonen jeg har kommet frem til er at jeg begynner å bli gammel.

Skikkelig gammel.

Jeg har disse dagene, med dialog over mobiltelefon med min kone, så smått begynt å planlegge ferien for i år.

Og jeg synes det er et ork.

Der vi for bare noen år siden kastet oss på flyet til Maldivene, USA eller hvor det måtte være, synes jeg nå det er stress å planlegge en tur til Sverige.

Jeg vil aller helst være hjemme.

Det har nok mye med at jeg har begynt å bli bekymret for alt mulig.

Jeg var en ganske bekymret fyr frem til jeg var tidlig i 20-årene, og så gikk jeg inn i en ti års-periode der jeg ikke var så veldig bekymret.

Men nå har jeg blitt bekymret igjen.

Hovedgrunnen er nok at jeg har blitt far. Det er forsåvidt greit. Man må være bekymret som far.

Men nå bekymrer jeg meg for alt mulig annet også. Slemminger som gjør verden utrygg. Bagasje som kan forsvinne. Slanger. Og at det kan være vanskelig å få legehjelp om det trengs.

For selv om jeg bare er 35 år har jeg alltid vondt et sted.

Det hadde jeg heller aldri før.

Før kunne jeg løpe til toget, ligge på gulvet og fullføre en fotballtrening uten problemer.

Nå har jeg konstant vondt ett eller annet sted på eller i kroppen. Jeg kan heller ikke sette meg eller reise meg fra en stol eller sofa, uten at det kommer en eller annen lyd.

Og når man alltid har vondt ett eller annet sted, blir man bekymret når man skal ut å reise.

Sånn er det bare.

Jeg kunne selvsagt fortsatt med å fortelle om at det har begynt å vokse hår i ørene mine, at jeg har blitt gråhåret (som heldigvis ikke merkes siden jeg barberer hodet) og at jeg ikke skjønner meningen med Snapchat, men det skal jeg ikke kjede dere som leser bloggen min med.

Men det er en ting som gjør at jeg fortsatt føler meg bittelittgranne ung.

Min snart 50 år gamle bror fortalte meg nemlig at han plages så voldsomt av trekk, og da måtte jeg smile.

For jeg bryr meg ikke om trekk. Jeg tenker ikke på trekk.

Trekk er noe gamlinger synes er skummelt.

Og det må vel bety at jeg fortsatt er ganske ung, eller?

feb 162015
 

Aller først. Tusen takk til alle dere som har stemt på meg for å få meg til årets pappablogg-finalen i regi av mammanett.no. Det setter jeg kjempestor pris på! Takker og bukker!

HURRA: Dette er en årets pappablogg-finalist!

HURRA: Dette er en årets pappablogg-finalist!

Men det er på mange måter nå den virkelige konkurransen starter. Konkurransen om å overbevise juryen om at bloggen vår slett ikke er så verst.

Kriteriene juryen vil bruke i vurderingen er som følger:

Brukeropplevelsen: Juryen vil se på kvalitet på bilde og design, samt om bloggen er tilpasset alle plattformer.
Innovasjon: Juryen vurderer hvor nyskapende bloggen er, og hvor kreativt man har benyttet seg av bilder, video og tekst.
Trafikk: Antall besøkende.
Innhold: Her ser man på tekstens kvalitet, bruk av språket og hvor ofte bloggen oppdateres.
Engasjement: Antall sms-stemmer, engasjement hos leserne

Brukeropplevelsen:

Når det gjelder bilder og design så suger bloggen vår maksimalt. Bildene er som regel tatt med en mobiltelefon i hyrten og styrten. Det gir deg som leser litt crappy bilder, men samtidig så gir det deg ekte bilder. Og ekte er jo bra. Synes jeg.

Designmessig er bloggen vår litt 1990. Men den er enkel og funker sykt bra på både mobiltelefon og nettbrett. Med andre ord – den passer svært godt de fleste plattformer.

Trivia: Et ganske kjent merkenavn for oss foreldre ville gjerne sponse bloggen vår med noen produkter, men ønsket at designet var litt annerledes. Jeg sa nei. Jeg er rar.

Innovasjon:

Tja. Da jeg begynte å blogge i 2010 var det ganske nyskapende at en skallet mann med skjegg blogget om ekteskap, forhold og unger. Nå er det ikke så uvanlig. Ettersom jeg er like kreativ som en dorull scorer jeg neppe høyt på bruk av bilder og video, men kanskje jeg henter meg litt inn igjen på tekst? Det er lov å håpe.

JADDA: Jeg kan når og hvis jeg vil!

JADDA: Jeg kan når og hvis jeg vil!

Trafikk:

I løpet av noen dager i august i fjor hadde jeg over 100.000 lesere. Ektepar.com var landets mest leste blogg en liten uke. Glem Sophie Elise. Glem alle kakebloggene. Glem Pappahjerte, my man. Det var jeg som var Norges mest leste blogger. Det var ganske moro. Men også litt slitsomt. Jeg trives med å ha fra 500 til noen tusen lesere. Og jeg elsker de 2100 menneskene som følger Ektepar.com på Facebook-siden vår!

Innhold:

Responsen fra dere som leser bloggen vår pleier å være god. Noen ler. Andre gråter. De fleste koser seg. Det tyder på at det jeg skriver når frem på en eller annen finurlig måte. Jeg pleier å oppdatere ganske ofte, men de siste to ukene har ikke vært så gode av ganske så naturlige grunner. Et dødsfall kommer aldri beleilig.

Målet mitt er i alle fall at denne bloggen skal skape latter og glede. Rister du oppgitt på hodet mens du smiler, har jeg gjort noe riktig. Og så liker jeg litt alvor i ny og ne.

Engasjement:

Jeg aner ikke hvor mange stemmer jeg fikk. Jeg synes det har vært ganske fælt å plage dere med irriterende oppfordringer til å stemme på meg. Derfor har jeg ikke mast altfor mye. Men det var tydeligvis nok. Og det er jeg glad for. Engasjementet deres tar dere sjelden ut på bloggen, men på Facebook-gruppen vår pleier det å være deilig kok. Enten vi diskuterer en TV-serie, hvor glassene settes inn i skapet eller om man bør vaskinere barne sine eller ikke.

Jeg er i alle fall strålende fornøyd med engasjementet dere viser!

Lik oss på Facebook da – klikk på «like» i boksen under