Onsdag fikk vi den gode nyheten om at vi skal få en liten jente.
Nå har det gått noen dager og jeg har fått tenkt tanken om at jeg snart skal få en datter.
Det aller viktigste (og som jeg kommer til å fortsette med å nevne til det kjedsommelige) er at alt er som det skal være med den lille jenten, og så langt ser alt ut til å være i skjønneste orden.
Det nesteviktigste er at jeg virkelig håper hun kommer til å ligne mer på moren enn hun kommer til å ligne på meg!
Blir hun halvparten så pen som det Tove er skal jeg være strålende fornøyd.
Når disse to er utgangspunktet tror jeg resultatet kan bli en sjarmerende liten skapning.
Ellers er det mange tanker som har gått igjennom toppetasjen de siste dagene.
– Husk en ting og det er at det er ingen som tar så godt vare på faren sin som en datter, sa jordmoren.
Ettersom jeg på det daværende tidspunkt allerede var litt småsentimental synes jeg dette var utrolig rørende, og det ga meg følelsen av å glede meg enda litt mer til den store begivenheten.
For vi må være ærlige – som mann frykter man at man ikke skal ha noe å stille opp med som far og da spesielt når man får vite at det er en jente som er på vei.
Jeg føler det i alle fall sånn.
Selv har jeg nemlig 32 års erfaring med å være en gutt, så jeg vet hvordan vi tenker, hva vi liker, hva vi ikke liker og så videre.
Hvordan en jente på 1 år, 5 år, 11 år, 14 år, 18 år eller 23 år tenker, har jeg rett og slett ikke peiling på.
Det er litt skremmende.
Men jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven.
Det er nemlig ganske sykt å tenke på.
Vi skal lære å kjenne et helt nytt menneske, og ikke bare det.
Det er jeg og Tove som skal lære henne alt det grunnleggende som tilslutt – forhåpentligvis – gjør at vi får en knall datter som får et godt liv med massevis av gleder og oppturer.
– Tenk, Tove. Om 18 år kan det hende vi har en «Paradise Hotel»-deltaker til datter, sa jeg til Bollemor forrige dagen.
– Ja, en sånn som ønsker seg silikonpupper til konfirmasjonen, svarte Tove.
Og så lo vi.
Selv om begge garantert tenkte «åh faen».
For man vet jo aldri.
Man har rett og slett ikke peiling.
Det jeg derimot vet er at Tove kommer til å bli en bra mor.
Jeg har også troen på meg selv som far, selv om det er et par ting jeg kommer til å slite med sånn helt i starten.
Og gjør vi en god jobb som foreldre har vi garantert masse å se frem til.
For av og til er det veldig lett å tenke langt frem i tid.
Som til da jentungen kommer hjem til sin 50 år gamle far med alle russevenninnene sine.
Så kan jeg slå av et par dårlige vitser og humre litt for meg selv, mens jeg tenker skitne tanker om venninnene hennes.
Jeg er da mann!
Det blir også spennende å se hva slags fag hun velger på skolen, om hun er aktiv og engasjert, hvilke karrierevalg hun tar og om hun finner seg en bergenser når hun blir 25.
Det er nemlig uaktuelt at hun finner seg noen type før den tid.
Men før det – leeeenge før det – har vi masse annet å se frem til.
Hun må først ankomme denne verden.
Så skal hun sove, smile, drite, sove, grine, drite, le, stå, spise, drite, sove, grine, gå og så videre.
Rett og slett utrolig spennende.
Vi må lære mye nytt vi også.
Spesielt jeg.
Og det akter jeg å gjøre.
Men bleieskiftingen … den skal Tove få ta seg av.
