Hva begrunner jeg det med, lurer du kanskje på?
Vel, jeg har sett litt på TV-programmet «Supernanny» i det siste, og det gir meg troen på at jeg har virkelig mye å komme med.
For seriøst – hva er greien med de foreldrene som er med i det programmet?
Er det ekte, liksom?
Går det an å være så ekstremt dum?
Jeg skal nevne noen eksempler.
Etter år med erfaring fra både SFO-er, barneskoler, ungdomsskoler og det faktum at jeg har vært onkel i 23 av mine 32 leveår, har jeg plukket med meg et par sentrale ting.
1. Barn/ungdommer liker å bli involvert
Jeg tror knapt det jeg ser når foreldre ikke en gang har tenkt tanken om å involvere ungen eller ungene sine i for eksempel prosessen rundt det å handle mat i en matvarebutikk.
En liten handlevogn, en liste med fem ting de skal finne – og vips – en medgjørlig unge som føler seg involvert.
Jeg husker det selv fra da jeg var liten.
Selv om niesene mine (som nå er over 20 år alle sammen) etter all sannsynlighet har sett på meg som en dust fra første stund, synes de det var sabla moro å ha gym da de var mindre. Jeg ba dem løpe frem og tilbake i gangen, hoppe over sofaputer, hinke og kaste ball … de ble involvert. Og synes det var gøy!
– Det er jo så enkelt, sier Øyvind i en kommentar.
2. Unger/ungdom må bli overrasket
Det funker nesten alltid.
Dette er et av mine – etter min egen mening – supertriks.
De må få reaksjoner de ikke venter eller utfordringer de ikke visste om.
Hvis en unge begynner å sutregrine for å få viljen sin … ja, da er det bare å sutre tilbake.
Begynner ungen å rope og dumme seg … ja, da er det bare til å rope og dumme seg tilbake.
Det virker kanskje en smule teit, men det tar ti sekunder og resultatet er som regel en unge med store øyne og som ikke lager en eneste lyd.
Da jeg for noen år siden var assistent for en svært vanskelig elev på en ungdomsskole, skulle hele klassetrinnet hans i kirken.
Jeg fikk beskjed fra mine overordnede at «jeg aldri ville klare å få han inn i kirken» og at jeg måtte forberede meg på å sitte utenfor under hele seansen.
Og det stemmer det – han nektet å gå inn i kirken.
Helt uaktuel.
Der var det kjedelig, masse folk og tok altfor lang tid.
Men da jeg svarte at jeg var helt enig, at jeg ikke hadde lyst til å gå inn heller, men at jeg hadde hørt rykter om at det var utrolig mange kule musteiner der inne som jeg hadde en plan om å telle … vel, tre minutter etter satt vi der begge to og talte mursteiner for harde livet, mens mine overordnede lurte på hvordan i alle dager jeg hadde klart det.
Jeg tviler på at en utdannet skoleassistent på 50 år hadde kommet på det samme.
3. Unger liker belønningssystemer (hvem gjør ikke det?)
Her er Supernanny veldig god. Hun har skjønt det.
For seriøst … selv om vi sier at unger er utspekulerte og smartere enn hva vi tror, så bør vi som voksne være enda litt smartere, ikke sant?
Og det skal ikke så mye til for å belønne en unge. Et A4-ark og noen gullstjerneklistremerker, og vips … man er i gang.
Vil ikke ungen spise maten sin? Lokk med et gullstjerneklistremerke.
Vil ikke ungen legge seg? Lokk med et gullstjerneklistremerke.
Vil ikke ungen kle på seg? Lokk med et gullstjerneklistremerke.
Jeg husker tilbake for lenge siden da en liten gutt i nabolaget fikk velge mellom en hundrelapp og de gamle tierne som var gullaktig.
Han valgte selvsagt tieren, for gullpengen (som han kalte den) var mye mer spennende enn en ussel hundrings.
Så unger er ikke så smarte som foreldrene ofte skal ha det til.
Det må vi som foreldre benytte oss av.
Konklusjon: Jeg tror jeg kommer til å bli en god far. Dette er jo kjempeenkelt. Noen utfordringer, overraskende tilbakemeldinger, litt involvering og noen gullstjerneklistremerker, og vips – så går både oppveksten og oppdragelsen som en kule.
NB! Dette innlegget er skrevet uten Toves samtykke og det er ikke sikkert at hun er enig. Det blir dermed hennes oppgave å ordne opp de problemer jeg eventuelt har skapt basert på mine tanker om hvordan ting bør gjøres og bør være. 
