Sosiale normer og regler sier at mannen skal være med på fødselen.
Sånn har det blitt.
Man skal ikke så veldig langt tilbake i tid før mannen ikke fikk lov å være med inn på fødestuen.
Og man skal ikke så veldig langt tilbake i tid før det igjen for å finne eksempler på at mannen ikke en gang var på med på sykehuset da fødselen skjedde.
Nå derimot er det en selvfølge at mannen skal være med.
Synd, for jeg har ikke tenkt å være med på fødselen.
Mistforstå meg rett.
Et stykk kommende far.
Det er ikke det at jeg ikke vil.
Jeg skulle gjerne vært der og støttet Tove med å si selvfølgeligheter som at hun må puste og presse, holdt henne i hånden og støttet henne så langt dette faktisk oppfattes som støtte.
Problemet mitt er at jeg vet jeg kommer til å svime av.
Og da må vi ta en vurdering på forhånd.
Er det best for Tove å ha en 190 cm og 115 kg tung mann liggende på gulvet, eller er det beste for Tove å ha kyndige fagfolk ved sin side og viten om at mannen hennes sitter spent – men forhåpentligvis oppreist – i gangen utenfor?
Flere fedre jeg har snakket med har lirt av seg den samme løgnen:
«Det er det vakreste jeg noensinne har vært med på».
Det tror ikke jeg noe på, for det kan rett og slett ikke stemme.
Hvis det vakreste du noensinne har vært med på er å se din bedre halvdel slite livet av seg med å presse en unge ut av sin egen kropp … ja, da har du ikke vært med på mye vakkert.
En annen jeg kjenner velger den ærlige varianten, og sier:
«Det er det jævligste jeg noensinne har sett».
Det tror jeg mer på.
Jeg har nemlig store problemer med å takle blod, slim og gørr, og jeg tror ikke jeg er den eneste mannen som tenker sånn.
Jeg måtte jo sette meg da jeg hørte hjerteslagene til Bollefrøet for første gang …
Det ble en for stor og mektig opplevelse for meg.
Sånn har jeg vært i mange år.
Og både jeg og Tove vet det.
Heldigvis.
Nå kan det jo selvsagt hende at jeg er villig til å gi det et forsøk den dagen det faktisk skjer, men vi vet nok begge at det aller beste er om jeg sitter pent i gangen utenfor og venter.
Men Tove vet at selv om jeg ikke er med under selve fødselen, så er jeg der til like før og jeg er der rett etter.
Jeg har vært her i ti år og har store planer om å være her i både ti, tjue, tredve, førti og femti år til.
Og den tanken kan kanskje hjelpe bittelitt …