Å fly med barn – del 1

Å dra på ferie med barn er for mange et aldri så lite ork. Spesielt om man skal fly flere timer for å komme frem dit man skal.

Som sikkert de aller fleste av dere vet er det ikke all verden med plass på flyene. Tar man et charterfly til Syden eller et vanlig Norwegian-fly til Kroatia, får man som regel stablet seg inn på en rad eller to, ut i fra hvor stor familien er.

Så krysser man fingrene og håper på det beste.

Jentungen vår klarer seg heldigvis ganske bra. I løpet av de flyturene til og fra Kroatia var det ikke noe grining, men hun går litt lei etter en stund og får et behov for å bevege seg. Og det er greit – hun er jo tross alt to og et halvt år, så litt bevegelse må til. Dermed blir det noen turer opp og ned fra setet, et par turer under setet, noen turer bort til meg og Tove, og så tilbake igjen.

Vi passer hele tiden på at hun ikke forstyrrer noen av dem foran eller bak oss, for det er bare irriterende. Det vet jeg fra mine 33 første leveår som barnløs. Heldigvis hadde de bak oss (både til og fra Kroatia) barn på jentungens alder, så de var bare glade for at ungene kunne underholde hverandre litt.

Men så skjer følgende.

TRANGT: Det er ikke veldig god plass for store folk på disse flyene.
TRANGT: Det er ikke veldig god plass for store folk på disse flyene.

Hun foran Tove legger setet sitt bakover. Dette er hun jo i sin fulle rett til å gjøre, selv om jeg aldri kunne ha gjort det om jeg hadde sett det var noen som trengte plassen bak meg. Men hun gjorde det. Så tok hun opp det ene armlenet, lagde seg en pute av jakken og la seg inntil det som forhåpentligvis var mannen hennes.

Men jeg er 190 cm. Tove er 180 cm. Og med oss har vi en bevegelig jente på 31 måneder som trenger friheten sin.

Så jentungen kom borti setet til damen foran som reagerer med å kveppe litt for tilseggjort til, snu seg og sende oss et oppgitt blikk. Så blir det nok en gang bevegelse i setet hennes da Tove skal ha tak i noe som ligger i lommen på setet. Damen snur seg nok en gang og jeg ser det er like før hun sier noe.

Og slik holder hun på de neste ti-femten minuttene. Vi prøver så godt vi kan og ikke komme borti setet hennes, men det er ikke så lett.

Til slutt går det en liten faen i meg, så med vilje dytter jeg forsiktig til armlenet hun har tatt opp for å se om hun reagerer. Og joda. Denne gangen litt raskere og enda mer oppgitt i bevegelsen sin, nok et blikk og jeg bare håpet hun ville si noe. Men det gjorde hun ikke.

Men er det bare meg eller er dette en ganske latterlig oppførsel av en voksen dame?

Det er jo hun som stjeler plass fra oss når hun legger setet sitt bakover, og når vi da kommer borti setet hennes, blir hun sur på oss? Det er en tankegang jeg ikke forstår.

Selv da jeg ikke hadde unge hadde jeg forståelse og medfølelse for alle dem som reiste med barn, og prøvde å være så behjelpelig som mulig.

Jeg vet at dette ikke er tidenes flyhistorie, men jeg tok meg selv i å håpe at hun faktisk ville si noe, for da skulle hun fått et par solide fraser tilbake.

Men spørsmålet er: Er det vi som er en irriterende småbarnsfamilie på ferietur eller er det hun som er en irriterende dame uten sosiale antenner?

1 Comment

  1. ane

    29. mai 2015 at 10:52

    3-0 til ektepar.com 😉 !!!!!!!!!!

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)