Å kaste stein i mitt eget glasshus

Av og til blir jeg så sint.

Frustrert.

Oppgitt.

Jeg bare føler at jeg må gjøre noe.

Si noe.

Ta affære.

Men jeg gjør det ikke.

Litt fordi jeg ikke nødvendigvis kjenner menneskene jeg blir sint, frustrert og oppgitt av.

Litt fordi jeg ikke vil havne i bråk.

Og litt fordi jeg ikke vil såre noen som sikkert gjør og sier ting i beste mening.

I dag har jeg blogget om to samtaler og hendelser jeg har opplevd den siste tiden.

Når det gjelder den første problemstillingen rundt bordet på restauranten, hadde det vært svært fristende å be fyren om å roe seg ned og akseptere at en unge er en unge.

Angående samtalen på flyet er det to ting jeg gjerne skulle ha sagt til dem:

1. Ta slike samtaler alle andre steder enn på flyet.

2. Kanskje det er på tide å tenke på noe annet enn deg selv, din tulling!

Men jeg gjorde det ikke.

Jeg bare satt der og latet som ingenting.

Et av mine store problemer er at jeg får med meg hva folk snakker om enten det er på toget, flyet, på jobben eller i forbifarten på gaten.

På toget for en tid tilbake satt to ungdommer og snakket om hvor utrolig kjipt det må være å miste håret, for å være skallet var så sykt stygt.

Dette pratet de om lenge og vel, helt til han ene så meg og at jeg satt og lo.

Han fikk helt panikk, mens kameraten bare fortsatte med å legge ut hvor tragisk skallede menn ser ut.

Plutselig fikk han også øye på meg, og de to stakkarene gjorde det de kunne for å bedre situasjonen.

– Du er jo helt skallet og ser jævlig kul ut. Vi snakker om de som bare mistet håret oppå toppen, ass.

– Det var ikke meningen å være frekk, ass. Vi mener ikke sånn som du er, ass.

Jeg bare lo, ba dem ta det med ro og la til at jeg måtte miste håret før det kom en slank og deilig blondine inn i livet mitt.

Tove altså, for dere som ikke forsto det.

De lo, beklaget seg atter en gang og takket for at jeg var så kul.

Jeg får altså med meg ting som blir sagt.

Reaksjoner.

Ansiktsuttrykk.

Og dette fører til at jeg får lyst til å blande meg.

Si min mening.

Fortelle dem hva som er best i den og den situasjonen.

Men har jeg rett til det?

Nei.

Det har jeg ikke.

Jeg ville nemlig kastet svære steiner i mitt eget glasshus om jeg tok på meg rollen som en bedreviter.

Jeg har selv blogget om hvor utrolig irriterede det var med alle disse bedreviterne som kom med negative tilbakemeldinger da vi fortalte vi skulle ha en liten.

Det innlegget kan du lese her: «Bare vent … !»

Dermed håper jeg andre tar oppgaven.

Men det skjer sjelden.

Dermed fortsetter disse folkene i samme sporet – han ene kjefter på ungen som ikke sitter musestille, mens han andre forsetter å tro at han er den viktigste personen i verden.

Det irriterer meg.

Jeg synes det er synd.

For jeg vet jo at jeg har rett.

Sånn innerst inne.

Jeg kan bare ikke blande meg inn i andres liv.

Så sant de ikke spør meg da …

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)