Å lese gamle barnebøker for jentungen er ikke bare-bare

Alt var så mye bedre før.

Man hører det hele tiden.

For noen dager siden fikk jeg flere kasser med bøker, leker og bamser fra da jeg var liten levert på døren her hos oss. En kamerat tok dem med seg over fjellet fra Bergen.

Som den nostalgikeren jeg er synes jeg det var riktig så koselig å se igjen flere gamle favoritter, både når det gjelder kosebamser og bøker.

Jentungen synes også det var moro, og plukket med seg flere bøker hun ville at jeg skulle lese for henne.

– Hvem er det?, spurte hun og pekte på Blygen i boken om «Snehvit og den forheksede skogen».

– Det er Blygen. Han er en av de syv dve…. ehh …. hmm … en av de syv kortvokste vennene til Snehvit, svarte jeg.

Ordet «dverg» er at av mange ord som står på listen over ord og uttrykk som kan oppfattes som diskriminerende, og er i følge sosiale normer ikke lov å bruke mer.

Hele listen over ord som ikke må brukes kan du lese her

Heldigvis lar «Snehvit og de syv kortvokste» seg lese like greit selv om man bytter litt på ordene, og jentungen bet seg mer merke i at Blygen lignet på en liten nisse fremfor at han er en kortvokst.

Er det lov å si nisse, forresten? Jeg ble plutselig litt usikker.

USKYLDIG: Det skal søren meg ikke være lett.
USKYLDIG: Det skal søren meg ikke være lett.

Uansett … jentungen hentet nok en bok, og denne gangen kom hun drassende med eventyret «Dumme menn og troll til kjerringer».

Jeg merket et lite ubehag allerede før jeg begynte å lese.

«Det var en gang to kjerringer som trettet, så som kjerringer gjør i blant, og da de ikke hadde annet å trette om, så tok de på å kjekle om mennene sine, og hvem som var den dummeste av dem».

Slik er den første setningen i boken.

Jentungen så på meg med store øyne.

– Dumme?, spurte hun overrasket.

Jeg var aller mest glad for at det var det hun reagerte på, for i denne setningen var det mye groms.

MYE RART: Gamle barnebøker er ikke særlig politisk korrekt.
MYE RART: Gamle barnebøker er ikke særlig politisk korrekt.

En ting er at vi lærer jentungen at ingen er dumme, men vi prøver også å lære henne et sundt menneskesyn – både om kvinner og menn.

Jeg, som kommer fra Åsane like utenfor Bergen, kan godt finne på å kalle Tove for «kjerringen min», men jeg gjør det sjelden. Så og si aldri. Men jeg vet og aksepterer at det er helt normalt å kalle konen sin for «kjerringen» i visse deler av landet.

Men å titulere damer som «kjerringer» gjør jeg ikke, og vi ønsker heller ikke at jentungen skal begynne med det.

At damer tydeligvis bare krangler, skal ikke jeg uttale meg om. Men jeg vet ikke om jeg vil lære min tre år gamle datter at det eneste damer gjør er å krangle, og når de ikke har mer å krangle om begynner de å krangle om mennene sine.

Heter det damer eller kvinner, forresten?

Jeg er dog enig i at de fleste av oss menn kan være ganske enkle, men dumme? Det vil jeg ikke si. Og det vil jeg heller ikke at jentungen skal tro.

Dermed foreslo jeg for jentungen at hun kunne finne en annen bok, og blid som en sol kom hun tuslende med Thorbjørn Egners «Doktor Dyregod».

Her vet jeg det er både hottentotter, apekatter og en prins som heter Kakao, så jeg ga meg med lesingen etter bare noen sider.

Da hentet jentungen boken om kaninen Simon som bare sier «bæsj», og den leste vi fra a til å.

For «bæsj» er det heldigvis greit at man sier.

I alle fall inntil videre.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)