Å være 31 år og ha ryggplager

Sommeren 2009 fikk jeg en prolaps på direktesendt fjernsyn.

Man kan faktisk se at jeg vrir meg i smerte.

Jeg var publikum på taket av TV 2-bygget i programmet «Sommertid», og i det samme showet avsluttes og rulleteksten kommer over TV-skjermen, kan man se at jeg lager noen svært anstrengte ansiktsuttrykk i bakgrunnen.

Det var da jeg merket at noe var gale.

Det viste jeg å være en prolaps i ryggen.

Etter noen uker med sykemelding og mye trening i form av gange i skog og mark, var smertene borte og ryggen noenlunde fin igjen.

Hele fjoråret gikk veldig fint.

Så jeg konkluderte med at jeg var frisk.

Dum som jeg er.

Jeg stoppet med å gå turer i skog og mark og fortsatte med å sitte lenge og feil foran PC-en, bevege meg lite og hvile på de berømte laurbærene.

Så … i januar i år fikk jeg influensa, noe som resulterte i at all hostingen og nysingen lokket ryggsmertene tilbake.

Siden har jeg hatt vondt så og si daglig.

Ettersom jeg har opparbeidet meg en del erfaring med ryggplager, er det ikke noe problem å fungere i hverdagen.

Det går seg til på et vis.

Men for en måneds tid siden bestemte jeg meg i samråd med legen om å gå til fysioterapeut i håp om å bli bedre.

Jeg ble knadd og gnikket på, og fikk et eget treningsprogram jeg må følge for å bli bedre i ryggen.

Dessverre har ryggen blitt verre, og mandag kveld klarte jeg ikke å gå opp fire små trappetrinn her hvor jeg bor.

Tirsdagen fungerte jeg noenlune normalt.

Og i morges var ryggen helt stiv.

Det er det som gjør at jeg får panikk.

For følelsen av å ikke vite hva som venter rundt neste sving er ganske skremmende.

Jeg kan stå opp, dusje, kle på meg og alt er bare fryd og gammen.

Men i det jeg gjør en liten bevegelse når jeg skal gå ut døren, kan det forandre seg til et smertehelvete av en annen verden.

Jeg kan hoppe og sprette og oppføre meg som en villmann, før jeg i neste sekund ligger på sofaen med følelsen av å være en veldig gammel mann.

Og dette resulterer i at jeg begrenser meg i frykt.

Jeg har aldri vært redd for å falle.

Nå er jeg livredd.

Jeg har alltid likt å herje.

Nå er jeg livredd.

Man føler seg så utrolig hjelpesløs.

En gang i tiden var jeg ganske så rask ung mann.

Nå prøver jeg ikke en gang, selv om jeg ser at jeg vil nå toget om jeg begynner å løpe nå.

Og oppi det hele vil man ikke fremstå som en sutrete stakkar, samtidig som man føler et intens behov for å forklare seg.

Forklare at smertene kan komme og gå uten helt å vite når.

Forklare at jeg rett og slett ikke orker å komme på jobb, selv om jeg er helt fin igjen noen timer senere.

Forklare at min kone også må bære to bæreposer, fordi ryggen min stopper meg.

Det er noe herk.

Nå har jeg fått sitteforbud for en stund fremover, og jeg skal til behandling senere i dag.

Da skal jeg fortelle hvordan jeg har det og høre hva fysiodamen sier.

Så får vi ta det derfra.

Det som gjør mest vondt er at det hele mest sannsynlig er min egen feil.

At jeg har vondt i ryggen fordi jeg er en dust.

Nå drømmer jeg om å kunne ta en joggetur, noe situps eller hoppe over et gjerde.

Så hvorfor gjør jeg det ikke til vanlig da, mon tro?

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

2 Comments

  1. Karina

    6. april 2011 at 13:54

    Flott skreve! Ønske deg go bedring og lykke te på veien 🙂

    1. Øyvind

      6. april 2011 at 17:26

      Tusen takk, Karina! 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)