Å vokse opp med en jente som bestevenn

Jeg har aldri hatt mange venner.

I alle fall ikke gode venner.

Selv om Facebook forteller at jeg har 462 venner, er sannheten at kun fire-fem av disse er det jeg vil kalle for gode venner.

Sånn var det da jeg var liten også.

Lasse.

Det var navnet på min første venn.

Dessverre ble vennskapet brutt da vi flyttet til et annet sted.

Siden den gang har jeg aldri hatt særlig mye kontakt med Lasse.

Synd.

Han var en trivelig fyr.

Da jeg begynte på skolen ble jeg kjent med Selina.

Selina bodde i et av nabohusene.

De hadde avispapir på gulvene og en bil som luktet utrolig surt.

Hun likte å leke med Barbie, Lego og med hundene sine.

Selv var jeg ikke så begeistret over hundene, men Barbie og Lego hadde jeg ingen problemer med.

Og vi fant tonen.

Vi var mye med hverandre.

Jeg likte å være med Selina.

Jeg husker hun var morsom, rolig og veldig grei å tilbringe tid sammen med.

Da guttene i gaten skulle ut å løpe i skogen, slåss, se i pornobladet som lå i tønnen eller utagere på en eller annen måte, synes jeg det var kjekt å leke med det hjemmelagde Barbie-huset til Selina.

Etter noen år flyttet plutselig Selina og familien hennes.

Det var tungt.

Jeg satt igjen med noen nye naboer, og guttegjengen som synes det var kult å bli skitten og fekte med pinner.

Hva som egentlig skjedde videre vet jeg ikke helt forklaringen på, men plutselig flyttet vi også – nok en gang.

Og sannelig endte vi opp i det nye nabolaget til Selina.

Om dette var tilfeldig eller nøye planlagt av mine foreldre har jeg faktisk ikke svaret på.

Men det skal jeg finne ut.

Så satt jeg der da.

I nytt nabolag.

Og ny skole.

Men heldigvis med en kjent en i et av nabohusene.

Vi tok opp igjen tonen som vi en gang hadde.

Hun kom til meg for å leke med Lego.

Jeg gikk til henne for leke med Barbie.

Og så hoppet vi strikk og paradis i gaten.

Vi slo ofte følge med hverandre til og fra skolen.

Men vi var sjelden med hverandre på skolen.

Det var muligens for flaut.

For sannheten er at det var ikke lett å tilbringe så mye tid med en jente som det jeg gjorde.

Jeg husker at en såkalt kamerat spurte meg om jeg skulle ha barn med Selina?

Jeg skjønte aldri helt hva han mente, og svarte nei.

En annen gang ble jeg kastet stein etter av det nye nabolagets guttegjeng, fordi jeg valgte å være med henne fremfor dem.

Jeg ble også spyttet på og ledd av, i tillegg til at jeg fikk utrolig mange spørsmål om ting jeg ikke ser noen grunn til å gå inn på her.

Det var med andre ord hardt å ha en jente som bestevenn.

Men jeg angret aldri på valget.

Jeg hadde det kjekt.

Og det tror jeg hun hadde også.

Vennskapet varte faktisk i mange år.

Men da det beinharde ungdomsslivet begynte, gikk vi gradvis hver våre veier.

Hun begynte å gå på «Juniorklubben» og klassefester.

Det var ikke noe for meg.

Hun begynte å henge mer og mer med andre venninner, mens jeg og min egen utviklingen ble stående igjen å se på.

Og da hun og hennes familie på nytt flyttet, var et nesten seks år langt vennskap over.

Det var på dette tidspunktet jeg traff Anders, og et nytt vennskap ble født.

I årene etter hendte det at jeg møtte på Selina.

Men det var såvidt vi hilste på hverandre.

Jeg vet ikke hvorfor.

For noen år siden traff jeg henne på et utested i Bergen.

Da snakket vi faktisk litt sammen.

Det var hyggelig.

Siden den gang har jeg stort sett tilbrakt tid sammen med gutter.

Og det er kanskje like greit.

For man vet aldri hva som hadde skjedd om jeg hadde fortsatt med å hoppe strikk eller leke med Barbie …

Les også:

Å være 31 år og avholdsmann …

Å miste håret som 18-åring …

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

6 Comments

  1. Suzanne

    23. mars 2011 at 20:46

    Akk, minner…. Tror også det kanskje var like greit at du begynte å være med gutter. Kanskje det er alle årene med jentebestevenn som gjør at du griner på slutten av alle TV-programmer??? Alvorlig nok, det 😉

  2. Karina

    24. mars 2011 at 16:03

    Skikkelig bra skrevet! Begynte å tenka tebake sjøl kim så va mine fyste bestevenner 🙂

    1. Øyvind

      24. mars 2011 at 19:57

      Takk for det, Karina! 🙂

  3. Storebror

    28. mars 2011 at 20:55

    Jo det skal du ha , til tider skriver du bra om tildels nostalgiske tema.
    Nok til at jeg ble fan, til tross for ulidelig kjedelige fotball innlegg.

  4. Meg og min aldri så lille angst for jenter | vi er et EKTEPAR

    27. mai 2011 at 09:30

    […] Det rare er jo at jeg hadde en jente som bestevenn de første årene av mitt liv. […]

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)