Bør man alltid være negativ til kommende foreldre?

I går havnet jeg i en interessant diskusjon med en kollega.

Hun mener nemlig at man bør være negativ med vilje mot folk som skal bli foreldre for første gang.

Da skrus ikke forventningene deres opp, og de blir ikke skuffet om oppgaven ikke blir like lystbetont som man gjerne håpet på.

For er man for positiv og forteller hvor fantastisk det er å bli foreldre, så kan nedturen bli desto større.

Jeg ser både poenget og tankegangen hennes.

Selv synes jeg og Tove det var best å høre de positive historiene rundt det å få barn.

Jeg ble jo til slutt så irritert av alle disse negative menneskene, at jeg blogget det populære innlegget «Bare vent!»

Det innlegget kan du lese her

Men vi har vært heldige.

Småen sover, smiler og ler.

Hun er sjelden lei seg og hverdagen vår har faktisk ikke blitt snudd så veldig på hodet som man skulle tro.

Det har selvsagt med at vi er voksne folk som lever ganske kjedelige liv, men likvel … overgangen har gått urovekkende bra.

Jeg skjønner at vi kan være irriterende.

Vi forteller om hvor kjekt det er, og hvor stas det er og det er lett når man får sove hele natten og ikke har lange diskusjoner på hvem sin tur det er til å gjøre ditt og datt nå.

Tror man dette er normen kan man gå på en smell.

Det skjønner vi.

De aller fleste nyfødte gråter mye, spiser ofte, bæsjer ofte, er våken ofte og i verste fall – mange får kolikk.

Men skal man likevel være negativ i det man sier i forkant, slik at man senker forventningene?

Kollegaen min kunne fortelle om flere bekjente av henne som hadde gått på en smell fordi oppgaven ble langt tøffere enn de hadde trodd og blitt forespeilet.

Men er ikke det litt rart?

Man vet jo – de aller fleste i alle fall – at barn er forskjellige og at det som er bra denne måneden, kan forandre seg til neste.

Man vet jo at det kan bli en tøff oppgave som kan forandre hele hverdagen, men bør man ikke fokusere på gleden det er over å ha fått et lite barn?

Eller er det rett og slett for mange der ute som ikke synes det er noe kjekt?

Jeg vet ikke.

Jeg spør dere.

Selv likte jeg å høre fra alle dere som fortalte solskinnshistorier og positive ting.

Jeg orket ikke fokusere på at dette kunne bli skikkelig tøft.

Og selv om alt er fint og bra nå, vet vi at ting kan snu fort.

Hva synes dere?

Bør man ha et negativt eller positivt fokus på det man sier og forteller til folk som skal bli foreldre for første gang?

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

6 Comments

  1. irene

    20. mars 2013 at 11:59

    Man skal være positiv!

  2. Silje

    20. mars 2013 at 13:35

    bør vel heller nyansere det. å komme med både negative og positive ting om temaet 😉

  3. ann kristin

    20. mars 2013 at 15:06

    Som kommende førstegangsmamma selv prøver jeg så godt jeg kan å ha et realistisk forventningsnivå til det som skal komme. Vi gleder oss veldig begge to, og gruer oss også litt. For vi aaaaner jo ikke hva vi går til noen av oss. Så jeg tror man må fokusere på det positive, og også være klar over at det BLIR slitsomt, og at småbarnstia ikke er da man hverken er mest opplagt eller har best råd i livet. Men det er nok absolutt verdt det! Hilsen ei som synes det er interessant å høre begge sider av saken;-)

  4. Nellie

    23. mars 2013 at 17:59

    Synes å se ett økende antall nybakte foreldre som nærmest virker totalt uforberedt på hva barn innebærer, så en viss realitetsorientering tror jeg er sunt. Man får mindre tid til seg selv, småen styrer tilværelsen til en viss grad, barn kommer i alle varianter; noen er lette å gjøre til lags, andre krever mer – og veldig mange er noe midt imellom eller litt av alt. Jeg er nok noe eldre enn dere, men ser mange tilfeller av at folk er så utrolig selvopptatte og «fulle av seg selv» at babytiden og også tiden etter permisjonsslutt kommer som ett stort sjokk. Når det er sagt, jeg fikk sjokk av all den politiske korrektheten rundt det å ha barn som dukker opp når man blir forelder. Masse press på hvordan gode foreldre skal opptre, hva de skal gjøre, «best practice» opp og i mente av velmenende venner og kjente. AKKURAT det hadde vært deilig å slippe….

  5. tonje

    23. mars 2013 at 18:49

    Fokusere på det positive, men samtidig være bevisst på «det negative».. Er jo trossalt et mirakel 🙂 hilsen førstegangs gravid ( Tonje R fra blokkhaugen)

  6. Karine

    24. mars 2013 at 20:08

    Jeg ser på meg selv som en positiv realist 🙂 MEN; må innrømme at den første småbarnstiden ble tøffere enn jeg trodde… Vi var/er nok ganske lik dere/deres forhold (virker slik i.f.t til hvordan du har beskrevet det gjennom bloggen), men med kolikk og en baby som hatet vogn/bil, + morgenfugl, så forsvant mye av den positive energien. Overskuddet kom liksom aldri… Det er først nå, etter 1,5 år at jeg virkelig trives som mamma, og vi har litt tid/overskudd tid å være kjærester igjen 🙂 Missforstå meg rett…. Alt var ikke negativt, men den ble ikke som jeg håpet/trodde. Vi så på oss selv som ‘superparet med bena på jorda’, men jaggu fikk vi ikke den rett i fleisen, haha 😉
    Og det mest irriterende i den tiden (og enda) var å høre om alle de som hadde sovebabyer, som kunne trille vogn uten babyskrik, babykos i fanget etc etc.. Rett og slett fordi man ble litt ‘bitter’ (les: lei seg)…. Fordi det er MYE lettere å være positiv og glad når man faktisk ikke har opplevd kolikk, våkenetter i over 1 år osv… (man føler seg til slutt ganske mislykket).
    Heldigvis snur det, og krabaten er nå superblid, legger seg 19 og sjarmerer de fleste på sin vei ut i den store verden 🙂 Og med tilbakemeldinger om at junior er språklig og motorisk langt framme, og en veldig glad unge, føler/håper jeg vi i alle fall har gjort noe riktig i vår lille tid som foreldre 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)