Min bror sender meg en del videoklipp fra gamle dager på mail om dagen, og det synes jeg er utrolig moro.
Dette klippet fikk jeg nå i sted og viser meg anno 1984 eller 1985. Husker ikke helt.
Vi kan også se min mor – noen kilo slankere. Haha! 
Moro for en nostalgiker som meg.
Med tanke på at det dukker opp en liten jente her i oktober en gang, har jeg gjort meg en del tanker rundt oppveksten hennes.
Noe som virkelig bekymrer meg er alt våset som går på barne-TV om dagen.
Derfor har jeg tenkt å gjøre det jeg kan for at hun skal få de samme gode opplevelsene som vi hadde da vi vokste opp.
Som f.eks med disse barne-TV-vignettene:
Eller denne – som Tove husker veldig godt:
Nå i våre dager sendes programmer med rare skapninger som Hopsi Deisi, Fantorangen og SvampeBob.
Ja, onde tunger har til og med fortalt meg at Postmann Pat er gift, har fått seg mobiltelefon og driver med en rekke andre ting enn å levere post.
Hva i huleste?
Nei, da var det søren meg mye bedre før.
En av mine store favoritter var «Superted», som jeg er så heldig å ha to DVD-er med:
«Portveien 2» likte både jeg og Tove veldig godt:
For ikke å snakke om de to gode naboene (som jeg kalte for billemann og bollemann). Denne episoden husker jeg den dag i dag:
Tove likte godt «Tøydukka Anna», og jeg må jo bare innrømme at jeg så på det jeg også. Husker at jeg ikke hadde så mye til overs for hun der Petra Prøvedukke. Her er den engelske introen:
Som dere ser så så jeg og Tove på ren kvalitets-tv da vi var små.
Og det har vi tenkt å videreføre til småen når hun kommer.
Det kommer nok til å gå kjempebra …
Ok.
For å fortelle bakgrunnen for hele historien.
Jeg slet med å få tak i cupfinalebillett.
Virkelig.
Jeg var selv sikker på at det skulle gå i orden ettersom jeg har en del ganske gode kontakter.
Dette er Jørgen. Min leverandør av cupfinalebilletter.
Men det gikk ikke.
Ikke i det hele tatt.
Og på onsdag, da jeg og Tove var i Berlin, fikk jeg to nedslående meldinger på ett minutt.
Mine to siste håp kunne fortelle at de også slet.
Det var rett og slett for vanskelig å skaffe cupfinalebilletter.
I et desperat siste forsøk skrev jeg en like desperat melding på Facebook.
Kan noen hjelpe meg, please?
Da vi landet på Gardermoen hadde jeg fått svar.
En gammel klassekamerat fra barne- og ungdomsskolen hadde en billett til overs.
Den kunne jeg få.
Først trodde jeg det var tull.
Så innså jeg at det var ekte.
Jeg skulle få billetten han hadde til overs.
Så fantastisk.
Fredag kveld møtte jeg dermed Jørgen og faren.
Det er sikkert 15 år siden jeg så dem sist.
Likevel gikk praten veldig greit og det var riktig så hyggelig å se dem igjen.
Jørgen er gift, har to barn, god jobb og var egentlig ganske lik den Jørgen jeg kjente for 15 år siden også.
For i gamle dager var vi mye med hverandre.
Vi gikk på skole sammen.
Og vi spilte fotball sammen.
Jeg kan til og med huske opp til flere ganger vi var på Åsane Senter sammen også.
Dermed ble det et utrolig hyggelig gjensyn her i Oslo denne helgen, noe jeg satte stor pris på!
Gamle lagkamerater er vi også! Jørgen til venstre. Jeg til høyre.
I forrige uke fikk jeg en litt morsom påminnelse fra min tid som tentamen– og eksamensvakt.
Ja, for jeg har faktisk vært det.
Mye.
Da jeg gikk ut av gymnaset sommeren 1998 var planen å studere.
Problemet var at jeg var så grenseløst drittlei skole at jeg ikke orket.
Dermed tok jeg meg et friår i 1999, noe som kanskje er det smarteste jeg har gjort noensinne.
Hvorfor får bli en annen historie.
Da jeg hadde dette friåret mitt jobbet jeg sporadisk som tentamen– og eksamensvakt.
Sporadisk ettersom det er en svært sesongbasert jobb.
Mange synes nok at det virker dørgende kjedelig å sitte i flere timer fremme ved et kateter og ikke gjøre noe.
For meg var det helt perfekt.
Det morsomme er at jeg satt vakt på gymnaset jeg gikk ut fra som elev sommeren før.
Jeg passet med andre ord på elever jeg selv hadde gått på skole med.
Plutselig satt jeg og spiste lunsj med lærerne jeg selv hadde for ikke så lenge siden.
Sært.
Skal jeg være helt ærlig så var jeg den perfekte tentamens– og eksamensvakt.
Grunnet min unge alder kjente jeg alle triksene.
Jeg var også mer årvåken enn hva mine kolleger på 65 år og oppover var.
I tillegg var jeg kulere.
Tror jeg selv da.
Det var heller ikke vanskelig å få dagene til å gå.
Jeg har alltid vært flink til å la tankene vandre så mye at tiden bare forsvinner.
Jeg er også veldig god til å halvsove med øynene åpne.
Og så gikk det med mye tid til å se på de fineste jentene i den klassen som jeg passet på.
Jada, jeg var en tentamen– og eksamensvaktgris.
Men flink må jeg ha vært, for sommeren 1999 nådde jeg toppen for en eksamensvakt.
Jeg ble sjef for alle de som hadde eksamen i kantinen og fikk med meg et team på fem–seks pensjonister.
For et ansvar!
Alle skulle ha ark, alle skulle luftes, ingen måtte jukse … og så videre.
Når de kjipeste av de kjipe ville luftes kommanderte jeg en eller annen pensjonistvakt til å ta seg av det.
Når de fineste jentene skulle luftes hendte det sannelig ofte at jeg tok jobben selv.
Og sånn gikk dagene.
Grunnen til at jeg kom til å tenke på tiden som tentamen– og eksamensvakt er en litt morsom historie.
Det viser seg nemlig at en av mine nye kollegaer har hatt meg som tentamensvakt!
Det er jo ganske morsomt.
Heldigvis hadde hun ingen vonde minner, og det er jo bra.
Jeg husker i alle fall tiden som tentamen– og eksamensvakt som en god tid, og skulle alt gå rett vest slik livet er nå, bør sjansene være gode for et småsprekt comeback som tentamen– og eksamensvakt.
Ja, selvfølgelig gjør du det.
Alle husker «Casino».
Hallvard Flatland, Tause Birgitte og Haugen i bua.
Programmet gikk fra 1989 til 1996, og omtales på Wikipedia som det første norske suksessprogrammet som ble vist på en annen kanal enn NRK.
Introen du ser nedenfor er den første introen fra da «Casino» ikke hadde publikum, men bare et lite studio der Flatland kommuniserte med deltakerne via telefon.
Senere, da programmet tok helt av, flyttet de til et større studio der man hadde denne trappen Tause Birgitte kom ned, det var publikum og hvor 1. premien var et hus.
I 1990 var jeg faktisk tilstede under en direktesending, da jeg, mamma og pappa var i Oslo på storbytur.
Jeg husker dessverre ikke så veldig mye fra selve showet, bortsett fra at han som skulle varme opp publikum før direktesendingen ba alle om å snu seg for å hilse på de som satt bak.
En klassisk oppvarmingsvits.
I 1993 tok Leif Erik Forberg over som programleder, og «Casino» ble aldri det samme igjen.
Tause Birgitte takket også for seg og inn kom det nye vertinner annenhver uke (blant annet Lene Nystrøm en periode i 1994).
I 2003 gjorde TV 3 et forsøk på å vekke liv i «Casino» igjen, men det ble stoppet våren året etter.
Den aller første «Casino»-vignetten:
I følge Youtube er dette den første hus-vinneren i «Casino»:
Og her ser vi Lene Nystrøm synge for første gang på norsk TV – et ganske så pinlig klipp. Bare se på Leif Erik Forberg:
I 2006 var jeg og Tove i Gøteborg på Robbie Williams-konsert.
Ettersom jeg er en fyr som liker å være tidlig ute, ankom vi stadion så tidlig at vi havnet blant de 3000 som skulle få stå helt tett opp til scenen.
Det var med andre ord jeg, Tove og 2998 ungjenter som knapt klarte å vente.
Da vi slapp inn på stadion endte vi faktisk helt foran scenen.
Vi hadde en jente foran oss, men hun svimte av rett før Robbie Williams kom på scenen og ble bært ut av vaktene.
Synd for henne.
Men uansett … vi sto helt fremme med scenen og uvitende om noe som helst sto plutselig Robbie Williams rett foran oss.
Han ble selvsagt skutt opp av gulvet og startet konserten to meter fra meg og Tove.
Bildet jeg tok med mobiltelefonen min illustrerer godt hvor tett på vi var den kvelden.
Og konserten? Den var helt suveren!
Tett på Robbie Williams. Han er ganske kul!
I dag fikk jeg meg en kjempemorsom og hyggelig overraskelse.
Den årlige listen over landets 100 største ledertalenter ble presentert, og blant dem fant jeg en gammel klassekamerat fra gymnaset.
Den gang da ... Meg til venstre. Ledertalentet til høyre.
Det synes jeg var helt fantastisk!
Som jeg skrev litt om for en tid tilbake så lurer jeg av og til på hvordan det gikk med folk fra gamledager.
Selv om det er noen år siden vi møttes, har jeg hatt sporadisk kontakt med ledertalentet via Facebook og SMS, og det er utrolig morsomt å tenke tilbake på gamledager da vi så utrolig mye fotball sammen, snakket om damer og annet tull.
Og hvert eneste år – den 23. juni – tenker jeg på Norge – Brasil fra VM i 1998, en kamp vi var flere sammen og så på gutterommet hans.
Tretten år senere er han et av de største ledertalentene i landet.
Imponerende.
Og utrolig kjekt!
Jeg elsker å mimre, og har lenge tenkt å benytte meg mye mer av alt gullet som finnes på Youtube.
For oss som vokste opp på 80-tallet er det mye artig å se tilbake på, og mjuk som jeg er frembringer dette minner som både gleder og rører meg.
Husker du for eksempel Bertha?
Jeg husker ikke så mye av selve serien, men kjenningsmelodien sitter som om jeg skulle ha sett serien i går.
En annen som nesten får tårene til strømme på er åpningen av «Gullars».
Mulig det er fordi jeg er bergenser at denne serien rører meg sånn, men se de 47 sekundene under og jeg er nesten sikker på at du smiler godt.
Postkassen det bare står Marianne på, Indigo oppi bosspannet og Gullars da … en herlig krabat med en stemme så sjarmerende at jeg ikke finner ord.
Ettersom jeg nok en gang er i det mimrete hjørnet i dag, så må jeg bare ta med denne klassikeren:
Jeg elsker Paul Gascoigne.
Eller Gazza om du vil.
Jeg har alltid gjort det.
Og kommer alltid til å gjøre det.
Men det er på grunn av den fotballspilleren han var.
Og ikke minst mennesket.
Ikke på grunn av musikken.
For musikken er ikke særlig bra.
Selv om jeg digget det intenst da jeg var rundt 10 år.
Jeg er ikke av typen som har noe enormt behov for å møte mine gamle klassekamerater.
Reunionfester og sånt er ikke helt min greie.
Det blir for mye og for voldsomt, og har stort sett en tendens til å bli en eneste stor konkurranse om hvem som har blitt mest vellykket.
Man føler det i alle fall sånn.
Likevel tenker jeg av og til på hvor det egentlig ble av alle sammen?
Hva gjør de nå? Hvor bor de? Går det bra, liksom?
Hvor ble det av alle sammen? Jeg sitter som nummer to fra høyre.
På bildet over er flere av mine klassekamerater fra barneskolen.
Noen av dem vet jeg er faste følgere av bloggen vår, og det synes jeg er kjempehyggelig.
De aller fleste av dem har jeg som venner på Facebook, så jeg vet dere er oppegående og at dere har PC.
Og det er bra.
Men så er det noen jeg ikke har peiling på hva gjør.
Eller hvor bor.
Og det tenker jeg av og til på.
Spesielt når jeg har disse mimreinnleggene mine der jeg ofte ser igjennom gamle bilder.
For hva skjedde egentlig med han som ikke hadde det så lett hjemme?
Eller hun stille i klassen?
Eller han jeg spilte fotball med flere timer hver eneste dag i mange år?
Det er jeg nysgjerrig på.
Bare for å vite at det går bra, liksom.
Og der stor det mye moro!
For denne boken er en slags dokumentasjon om hvordan Tove var i 6. klasse.
Og mellom oss – hun var ikke helt god.
Hvorfor skal jeg både vise og forklare i dette innlegget.
Toves skoledagbok. Legg merke til klistremerket med teksten «Hjerte, smerte!».
Boken bærer klare preg av at Tove liker ting som er tøft, dårlige vitser og gutter.
Som en slags presentasjon av seg selv får vi vite at Tove gjerne skulle ha visst sin egen IQ.
Hun forteller videre at hun liker filmer, men synes barne-TV er bånn.
Tove liker både hunder og katter, men slanger står ikke særlig høyt i kurs.
Og når det gjelder musikk så digger hun mest Scorpions og Nazareth, og favoritt – CD – ene hennes er med Scorpions og Nazareth.
På spørsmålet om beste sanger, svarer Tove: «En del».
Så står det ikke så mye spennende før man nærmer seg slutten på skoledagboken.
Disse to sidene sier mer enn tusen ord.
For plutselig dukker det opp sider for såkalte «Notater», og Tove sine notater er enten vitser eller bilder av kjekkaser.
Tom Cruise hadde tydeligvis en høy stjerne, da hun har limt inn et par bilder av han, tegnet noen hjerter og attpåtil slengt med adressen hans.
Rimelig skumle stalker – tendenser der, altså.
I tillegg har hun limt inn et bilde av Bergen og skrevet «Eit tøft feriested!»
Et annet sted i boken har hun også skrevet setningen «Diskotek er tøft».
Den 17.07.92 skrev Tove ned noen vitser i skoledagboken sin.
Dette er to av dem:
«Hva er det motsatte av morsmelk? Farvann, selvsagt».
«Mamma, mamma. Det er eit stort hull i badehetten min. Men kjære deg, det er jo der du skal putte hodet inn!»
Tove har alltid hatt god humor.
Det viser hun nok en gang litt lenger bak i boken.
Der er det nemlig en side med «Alle barna» – vitser:
«Alle barna pilett seg i nesen untaken Inger. Hun hadde ingen finger».
«Alle barna hoppet i fallskjerm untaken Britta. Hun lå på sjukehus med flaggstanga i fi***».
Man skulle gjerne tro at det var nok med et par sider med vitser, men neida …
Tove har mer på lur og denne gangen går det under overskriften «Glupiser»:
«Hvorfor kan ikkje jeg kysse når hele Norge har kyst?»
«Hvorfor kan ikkje jeg grine når Astri Lindgren?»
Det virker som om Tove har kost seg masse med denne boken.
Sidene er skrevet fulle, bilder er klippet ut og limt inn, boken er slitt i kantene og i det fulle og hele – det virker å være en god skoledagbok.
På slutten av boken er det et evalueringsskjema.
Tove har evaluert, men ikke sendt inn.
Resultatet av Toves nøye evaluering ser du under:
Flott det.
Jeg har jo lovet dere dikt, og dikt skal dere få.
Jeg fant altså en gammel skrivebok fra studietiden i 1998, og den inneholder ganske mange påbegynte dikt.
70 prosent av dem husker jeg ikke en gang at jeg har begynt på.
Et av diktene jeg tydeligvis har skrevet av en eller annen grunn lyder slik:
Hver eneste mandag
Da sier det pang
Jeg begynner å bli lei det
Det skjer jo gang på gang
Hva dette betyr, hvorfor jeg har skrevet det og hva i alle dager det handler om, aner ikke jeg.
Men fine rim, i alle fall.
Et annet flott dikt jeg har begynt på inneholder faktisk to vers:
Jeg liker ikke å treffe på kjente
Jeg hater å snakke med dem
Jeg blir bare stående å vente
Mens de snakker om hva, hvor og hvem
Jeg har ikke noe å fortelle
De har ikke noe å si
Vi står der og ser på hverandre
Det er ganske så utrivelig
Dette tar i alle fall opp en kjent problemstilling, om ikke annet, og viser at jeg hadde problemer med å snakke med uinteressante «kjentfolk» allerede for 13 år siden.
Jeg håper det kommer frem mye moro fra alt vi tok med oss fra Vestlandet.
De skoledagbøkene til Tove er hysteriske!
Som tidligere nevnt tok både jeg og Tove med oss haugevis av gamle skoleting da vi var hjemme på Vestlandet nå sist.
Jeg fant skolebøker helt ned til tidlig barneskole, og Tove hadde det mye moro med å lese gamle minne – og skoledagbøker.
Mye bra lesestoff!
Er det bare vi som tar vare på sånt?
Eller har du også noen gamle minner liggende på et loft eller i en kjeller?
En kort periode av livet mitt tilbrakte jeg på Universitetet i Bergen.
Totalt umotivert hadde jeg en plan om å ta exphil, noe som selvsagt gitt rett vest.
Det jeg derimot gjorde i løpet av månedene på universitet var å skrive et aldri så lite limerick.
Altså … selve limericket skrev jeg i løpet av en forelesning, men det var kanskje det beste som kom ut av tiden blant de lærde for min del.
Limericket ble altså skrevet i løpet av en gørrkjedelig forelesning med en enda mer gørrkjedelig foreleser, og lyder som følger:
Jeg sitter her i et auditorium
Og stresser meg igjennom et kompendium
Og hører på en fyr
Jeg tror jeg spyr
Det interesserer meg midt opp i rektum
Slett ikke verst, spør du meg!
Bildene er dermed tatt i 1995 og 1997.
Og nok en gang er påkledningen min i overkant frekk.
Jeg er som regel veldig blid på klassebilder.
Til venstre ser du 9. klasse-versjonen av undertegnede.
Utrolig blid.
Jeg husker hvorfor også.
Fotografen tok nemlig frem en hånddukke av en ape, og sånt går rett hjem hos meg.
Med andre ord – jeg ler høyt, bildet blir tatt og jeg vil for alltid se ut som en overivrig kvisete fyr på bildet fra 9.klasse.
(Når sant skal sies så var det vel kanskje det jeg var også …)
På meg har jeg forresten en flørtende Henry Choice – genser.
Det har jeg ikke på meg på bildet fra gymnaset.
Neida.
Der har jeg nemlig på meg en Tottenham – drakt!
Og ikke den hvite drakten som de aller fleste vet om og har sett.
Neida.
Jeg har på meg 3. bortedrakten.
Fra 1994 – sesongen!
Det er kult å ha på seg på et klassebildet!
Bildet er tatt like før håret begynte å forsvinne, og jeg synes selv jeg ser ut som både en kjekk og stram ungdom på bildet.
Som dog ikke kan kle seg.
Misforstå meg rett … jeg synes faktisk det er litt kult at jeg har på meg Tottenham – drakt på bildet.
Jeg går med Tottenham – drakt titt og ofte nå også, jeg.
Men i en periode av livet der både gutter og jenter bryr seg VELDIG med hva de har på seg og hvordan de ser ut, troppet jeg opp med en fotballdrakt på meg.
Haha. Jeg er tøff!
Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en gang i ny og ne en slags oppsetning for foreldre og søsken.
Jeg lurer på om det var i forbindelse med skoleavslutningen før jul eller sommeren.
Av en eller annen grunn tenkte jeg på dette i går kveld.
En gang skulle vi alle være viktige brikker i en by.
Mener det var Thorbjørn Egner som hadde laget historien, men jeg er ikke sikker.
Uansett … jeg husker at Anders var kjøpmann.
Jeg erindrer både en maler, en baker og en brannmann.
Og en politimann, da … som var meg.
Iført skinnjakken til min bror, en nyinnkjøpt sheriffstjerne og kapteinluen til min far, fremførte jeg følgende tekst:
«Jeg er politikonstabel. Navnet mitt er Anton Abel. Som betjent på dette sted, sørger jeg for ro og fred. Ro og orden må vi ha, slik at alle har det bra».
Jeg kan ikke huske noe stormende jubel eller vanvittige respons, men jeg var fornøyd.
Politimann og greier.
Stas.
Legg gjerne igjen en kommentar om du var med i stykket og husker hva slags rolle du hadde.
Vet at mange av dere fra barneskolen følger bloggen.
Da jeg fant disse bildene av oss måtte jeg bare blogge dem.
De er tatt for cirkus 15 år siden og jeg synes faktisk vi hadde vært en god match den også, ikke sant?
Dette hadde garantert vært skolens kuleste par. Eller ikke.
Det som er skremmende er hvordan vi har utviklet oss.
Tove har jo bare blitt lekrere og lekrere med årene (les: solbrun blondine), mens jeg har blitt en skallet tjukkas.
Likevel er det nå jeg har kone og er gift og greier.
Den gangen – da jeg hadde hår med et tilsynelatende solid hårfeste – hadde jeg mer enn nok med fotball og Donald-pockets.
Nei, det er rare greier.
Men likevel … utrolig morsomt å se tilbake på!
Da vi var på besøk hos moren til Tove, begynte Tove å se igjennom noen poser og kasser fra gamledager.
Der fant hun denne godbiten av en tyskbok.
En bok flere av oss har prøvd å fortrenge i mange, mange år.
Husker du den?
Jeg gjør.
Og Tove gjør.
Ingen av oss har særlig gode minner om den.
Jeg lurer på om den norske skolen fremdeles truer elevene til å lese boken?
I så fall vil jeg bare si at jeg føler med dem.
Bildet er tatt i 1992.
Og det var på slutten av Dr. Doogie-perioden min.
Her var jeg da en liten sjarmør, eller?
Det første jeg legger merke til at frisyren min er tilnærmet normal.
I alle fall i forhold til bildene fra 1. klasse og 4. klasse.
Genseren har plutselig blitt grå med litt lilla på.
Hva var det med meg og fargen lilla på barneskolen, mon tro?
Uansett … på denne genseren står det i det minste «ATTACK».
Mer maskulint enn det blir det ikke.
Neste gang blir det bildet fra 9. klasse.
Det blir kjekt.
Bildet er med andre ord tatt en gang i 1990.
Vil jeg tro.
Øyvind har blitt en mye gladere gutt!
Det første jeg legger merke til er at jeg er utrolig mye blidere enn hva jeg var på bildet fra 1. klasse.
Og det er jo bra!
Jeg vil nok en gang påstå at frisyren ikke er helt A4, men bedre enn hva den var bare noen år tidligere.
Genseren er hvit med lilla striper.
Kanskje ikke det kuleste for en gutt i 4. klasse, men dog.
Om noen dager får dere se hvordan jeg så ut i 6. klasse.
Det blir spennende.