Da vi besøkte «Ground Zero»

 I nyhetene, Opplevelser  
sept 112011
 

For fem år siden, den 11. september i 2006, var jeg og Tove i USA.

Vi var i Orlando under selve 5 – årsmarkeringen, men vi dro videre til New York noen uker senere.

«World Trade Center - Path Station» i september, 2006.

Jeg husker fremdeles hvor sterkt jeg synes det var.

Vi tuslet rundt på «Ground Zero» og tenkte på de sinnssyke bildene som vi alltid vil huske fra 11. september i 2001.

I dag er det ti år siden.

11. september i 2001 satt jeg hjemme og fulgte det hele på TV, mens Tove var i praksis (og hadde kveldsvakt) på sykehuset i Førde.

Det ble noen timer foran TV – skjermen de dagene der, og da vi besøkte New York i 2006 var jeg veldig giret på å komme med ned til «Ground Zero» for å se.

Bare for å være der.

Jeg husker at det var utrolig stille.

Jeg husker jeg så politimenn med enorme mengder våpen.

Jeg husker at alle bevegde seg roligere.

Alt var annerledes.

Dette er noen av bildene vi tok i forbindelse med 11. september og hendelsene i New York for ti år siden.

Den 11. september i 2006 var vi i Orlando. Flaggene vaiet på halv stang. I bakgrunnen kan man se «Tower of terror». (U)passende nok.

På dette bildet mangler det to bygninger.

Man kunne tusle rundt og se på fantastiske bilder der «World Trade Center» var motivet - fra før og etter 11. september, 2001.

Det er en ting som alltid får folk til å smile …

 I hjemmet, I nyhetene  
jul 282011
 

… og det er om de plutselig ser seg selv på TV.

Det irriterer meg kraftig.

Ja, jeg blir faktisk en smule provosert.

Aller først.

Til deg som nå tenker at jeg kaster stein i glasshus.

Joda, jeg har vært statist i alt fra TV-serier til reklamefilmer.

Joda, jeg sier sjelden nei om muligheten byr seg til å vise meg frem.

Men du kommer aldri til å se meg glise på en fotballtribune om fotballaget mitt ligger under.

Eller som jeg har sett i disse dager – folk som ikke oppfører seg grunnet et TV-kamera utenfor Oslo Domkirke.

La meg komme med konkrete eksempler.

Jeg ser mye fotball.

Fotball er følelser.

Og for meg er følelser viktig.

Det samme er fotball.

Man kødder ikke med verken følelser eller fotball.

Likevel ser jeg ukentlig en eller flere tullinger på tribunene over hele Europa som tar helt av bare de ser seg selv på storskjerm.

Se for deg at laget ditt ligger under.

Med tre mål.

Det er fem minutter igjen og plutselig fanger kameraet akkurat deg.

Grunn? Du ser så deprimert ut

Men hva gjør du?

Jo, plutselig betyr verken laget, stillingen eller ditt eget humør noe som helst.

Alt som betyr noe er ditt eget ego som nå ser seg selv på storskjerm.

Dermed smiler du, vinker og glemmer alt det du nettopp følte.

Sånt plager meg.

Jeg så det nettopp nå i sted.

Under talen til Oslo-ordfører Fabian Stang foran Vålerenga-kampen nå i kveld.

Folk sto og holdt rundt hverandre, med en seriøs mine, for så å glemme alt det triste fordi de merket at det var deres ansikter på storskjermen.

Det samme kan sies om enkelte mennesker som har befunnet seg rundt blomsterhavet ved Oslo Domkirke.

Eller i ett eller annet minnetog et sted her i landet.

Under nyhetenes innslag fra flere av de mange minnetogene som var i landet for noen dager siden, kunne man se folk plutselig hoppe, smile og le inn i kameraet.

Det er jo så gøy å komme på TV … !

Ved Oslo Domkirke er de aller fleste sorgtunge og triste … helt til de ser et kamera og muligheten er der for at de er å se et sekund eller to på landets nest største TV-kanal.

Ja, selv forrige fredag, da det smalt i hovedstaden, sto det folk og hoppet opp og ned i bakgrunnen ute fra Sundvollen.

Hva er det disse menneskene tenker på?

Eller med?

Grunnen til at dette irriterer meg … og provoserer meg … er at jeg mener ting skal være ekte.

Det har jeg alltid ment.

Derfor blir det rart at folk plutselig blir så blide og glade når de egentlig gir uttrykk for å være triste og leie.

Men alle har vel et ønske om sine 15 minutter.

Og får man sjansen til å komme på TV, så er det kanskje ikke så viktig om man er ekte eller ikke …

Bilder sier mer enn tusen ord

 I nyhetene, Opplevelser  
jul 252011
 

Derfor skal jeg ikke skrive så altfor mye i dette innlegget.

Bildene er tatt på en liten en runde jeg hadde i Oslo sentrum i dag.

Blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke.

Levende lys, kort, bilder og enorme mengder blomster.

Ødeleggelser etter bomben.

Det ligger fortsatt knust glass i gatene.

Hit, men ikke lenger. Store deler av Oslo er fortsatt stengt.

Lenger kommer man ikke. Bildet er tatt forbi en av politisperringene.

Det er plassert ut roser flere steder i Oslo sentrum.

Bildet jeg angrer på at jeg så

 I nyhetene  
jul 232011
 

Jeg jobbet til klokken 3 i natt og ble vitne til hvordan sosiale medier virker på både godt og vondt.

Tidligere på dagen må jeg ha vært blant landets første til å poste noe om Oslo-bomben på Facebook.

Jeg la ut en Facebook-melding innen 30 sekunder etter smellet.

Rundt klokken 00.30 publiserte TV 2 et sladdet bilde av mannen.

Like etter begynte navnet hans å florere både på Twitter og Facebook, og like før klokken 1 satt jeg og så på gjerningmannens Facebook-profil.

Da var det allerede opprettet hatgrupper mot mannen på Facebook.

På både Google og Kvasir søkte enorme folkemengder på navnet hans.

Alle visste det.

Sky News var et av de første nettstedene som publiserte hele navnet hans, og ikke lenge etter gjorde VG og TV 2 det samme.

I dag vet alle hva han heter og hvordan har ser ut.

Ingen vil noen gang glemme det.

Mange av ungdommene fra Utøya brukte Twitter for å kommunisere med resten av oss.

Noen av dem tok bilder.

Et av bildene er det drøyeste jeg har sett i hele mitt liv.

Jeg unner ingen andre å se det.

Det har brent seg fast i hodet mitt.

Flere har også blogget om den tragiske hendelsen på Utøya.

- Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg, skriver Prableen Kaur i sin blogg.

Jeg anbefaler deg virkelig å lese det innlegget.

Sterke, sterke saker.

Les innlegget her

For ti år siden hadde jeg nesten samme følelsen som i dag

 I hjemmet, I nyhetene  
jul 222011
 

Datoen var 11. september.

Året var 2001.

Jeg bodde hjemme og lå og sov da min mor kom inn og vekket meg.

- Det er et fly som har kjørt inn i et stort hus i USA, sa hun.

Trøtt og fæl registrerte jeg det knapt, mumlet et «javel» og snudde meg for å sove videre.

Ikke lenge etter vekket min mor meg en gang til.

- Nå har enda et fly kjørt inn i et annet hus i USA.

Jeg husker at jeg tenkte «herregud … det må jo være terror» og stormet ut i stuen for å se på TV.

Resten er historie.

Følelsen jeg hadde den dagen har jeg ikke hatt siden.

Før i dag.

Da det smalt rundt klokken 15.25 i Oslo sentrum.

Eneste forskjellen fra 2001 var at det skjedde i Oslo.

Her – i stille, rolig og trygge Norge.

Og at jeg var like ved.

Les også: Jeg har aldri vært så livredd

Selv om jeg har tenkt tanken har det aldri slått meg hvordan det ville være om det skulle skje.

Jeg var ikke forberedt i det hele tatt.

Noe både sjokket og redselen viste.

Naboen min, Marianne, opplevde det mye nærmere enn hva jeg gjorde.

Hun trodde hun skulle dø.

På ekte.

Så dramatisk og jævlig var det.

Nå krysser jeg bare fingrene for at det er en skrulling som står bak alt sammen.

Og bare han.

Han galningen de har tatt på Utøya.

Det hadde vært så «mye bedre» enn at noen andre står bak.

For det er skummelt å tenke på, det.

Jævlig skummelt.

Jeg har aldri vært så livredd

 I nyhetene  
jul 222011
 

Det er med skrekk jeg sitter her hjemme i stuen vår og ser på de uvirkelige TV-bildene fra Oslo sentrum.

For halvannen time siden var jeg der selv.

Uvirkelige scener i Oslo sentrum i dag. I den røde ringen er vinduene borte vekk.

Like etter 15.20 i dag smalt det noe helt for jævlig på kontoret vårt.

Vinduene ble trykket inn i lokalet og sammen med mine kolleger stormet jeg bort for å se.

Synet som møtte meg kommer til å sitte i meg i lang, lang tid.

Det var både røyk og objekter i luften.

Vi kunne se at vinduene var borte i regjeringsbygget og en grufull alarm pep høyt over hele området.

Folk løp forskrekket og uvitende rundt i gatene, og kolleger av meg som var ute kunne fortelle om det totale kaos.

Sjefen bestemte umiddelbart at jobben skulle flyttes fra sentrum til et tryggere sted.

Det er jeg glad for.

Nå sies det på nyhetene at en bil er observert like før eksplosjonen og nå er bilen borte.

Faen så skremmende.

Jeg kan ikke huske å ha vært så redd før, og jeg skjelver litt fremdeles.

Jeg ringte først til Tove, før jeg ringte til Marianne som jobber like ved der det eksploderte.

Deretter ringte jeg to kollegaer som muligens kunne ha vært i området.

Alle hadde det bra!

Nå har Tove blitt kalt inn til jobb på grunn av stor pågang med pasienter.

Selv skal jeg se på nyhetene og følge med utover kvelden.

Tankene går til alle som er rammet og frykten for at jeg kjenner noen er stor.

Terror i Norge?

Det er jo helt uvirkelige …