Som sikkert mange av dere har fått med dere dro jeg og Tove til Berlin sammen med onkelen og tanten til Tove.
I dette innlegget om reisefølget vårt ba jeg dere si i fra om dere kjente igjen Toves onkel.
«Ligner veldig på han skuespilleren», var det en som kommenterte.
Og det er riktig, det.
Du har nok sett onkelen til Tove mange, mange ganger.
Så sånn er det.
Disse to er en og samme mann.
I dag da jeg var på vei hjem fra jobb oppsto det et svært merksnodig problem på Oslo S.
Dørene ut til den ene perrongen ville ikke åpne seg.
Sesam sesam, lukk deg opp!
Dermed måtte folk som kom løpende i siste liten se at toget deres kjørte fra dem bare noen meter unna.
Dørene sto nemlig bom fast.
I slike situasjoner er det fantastisk morsomt å se hvor forskjellig folk reagerer.
Noen blir fly forbanna og skjeller ut alt og alle, enten det er vektere, konduktører eller medpassasjerer.
Noen skal selvsagt «fikse» dette lett som bare det og begynner å røske og rive i døren.
(Slår det dem aldri at hadde løsningen vært så enkel hadde den døren vært åpen for lenge siden?)
Og så har vi de som ikke får med seg noe som helst og som lever i sin helt egen verden.
De som går i mot strømmen av flere titalls personer uten at det ringer en bjelle.
De som bare står der og ser på døren og skjønner ikke hvorfor den ikke åpner seg.
De som ikke eier evnen til å orientere seg om alternativene, og som dermed glir inn i en blanding av desperasjon og idioti.
Og så har vi dem av oss som tuslet ned på perrongen ved siden av, for så å bruke undergangen mellom alle perrongene til å komme seg dit man skulle.
Det tok meg fire minutter.
Jeg fikk meg en god latter.
Og et ganske ok blogginnlegg. 
Som mange av dere kanskje har lest på Facebook–statusen min var jeg innom Burger King sent i går kveld.
På vei hjem fra jobb ble jeg tørst, fikk lyst på dispenser–Cola og stilte meg i køen i Burger King–sjappen på Oslo S.
Det var et ganske så fascinerende skue.
For der ramlet den ene raringen etter den andre inn.
Med lange køer i alle kassene ble ventetiden lenger enn forventet, men hva gjør vel det når det er så mye rare mennesker å se på.
For eksempel:
En fyr fikk hamburgeren, pommes fritesen og brusen han hadde bestilt.
Dessverre var han så dritings, noe han selv var klar over, at han ikke klarte å koordinere tre objekter (pluss seg selv) samtidig.
Han spurte dermed om han kunne få en boks.
Jeg vet ikke hva han mente med en boks, og det gjorde ikke stakkaren bak kassen heller, men han tilbydde fullemannen en klassisk Burger King–papirpose.
Dette ville ikke fullemannen ha, for han ville ha en boks.
Da mannen i kassen sa at de ikke hadde noen boks, ville fullemannen ha et stort brusbeger til pommes fritesen sin, noe jeg faktisk synes var en overraskende god ide.
Men det fikk han heller ikke!
Mannen i kassen sa at han ikke kunne gjøre det, og det høres jo helt merkelig ut.
Dermed ble fullemannen sint og oppgitt, før han sjanglet seg avgårde i misnøye.
Så bestilte jeg Colaen min, men fikk jeg den med en gang? Neida.
Jeg måtte vente som alle andre.
Jeg har ikke noe i mot å vente, men da jeg ikke bestilte verken burger eller pommes frites ville jeg tro at de synes det var greit å få unna Colaen, meg og gjøre plass til nye kunder.
Uansett – mens jeg sto der kom det en dame.
Jeg tipper i midten av 40–årene, mye sminke, mye godlukt (eller «godlukt» om du vil), mye bling–bling og mange kilo, for å si det på den måten.
Hun går bort til kassen, ser på svensken i kassen og spør:
– Har dere pommes frites?
Svensken i kassen reagerer ikke og svarer bare «ja», der damen igjen sier – og dette er helt sant:
– Da skal jeg ha en sånn.
Sånt elsker jeg.
Jeg elsker når litt rare ting som er utrolig morsomt passerer som den største selvfølgelighet hos andre.
Ingen av dem så ut til å reagere på at det var en ekstremt festlig samtale (kan jo være fordi hun var full og han var svensk, men likevel …).
Det synes jeg er tidig.
Jeg fikk til slutt Colaen min, men den smakte alt annet enn Cola.
Likevel sitter jeg igjen med en god følelse etter Burger King–besøket mitt i går kveld.
Dette er Tord.
Som dere ser har jeg vært på Ullevaal med denne mannen før.
Tidligere denne uken vant datteren hans, Frida, to billetter til cupfinalen.
En overlykkelig far sto frem i BT med både roping og floskler – du kan lese hele saken her.
Så … i dag … dukker dette fantastiske lydklippet opp på Youtube, og jeg anbefaler ALLE å høre det.
Radio 1 ringer nemlig til Tord, utgir seg for å være Konkurransetilsynet og sier at han må levere fra seg billettene.
Reaksjonen til Tord er U B E T A L E L I G!
Det hører også med til historien at Tord valgte å gi den andre billetten til noen helt andre enn meg.
Jeg vet ikke hvem, men jeg tviler på at vedkommende har tilbrakt like mye tid i Cherryen til Tord som det jeg har gjort.
Sånn at det er sagt.
Altså … jeg er bare bitter.
Men gratulerer med billettene, Tord.
Jeg vet ikke om du fortjente billettene da du vant dem i BT, men du fortjener dem i alle fall mye mer nå etter Radio 1-spøken!
Heia Brann!
Jada. Det er en Youtube-klassiker uten like, men likevel … se på gutten!
For et engasjement!
Det morsomme er at han blir mer og mer ivrig i sin fiktive kamp mot de onde (eller kanskje det er de gode?).
Gutten er blottet for både balanse og koordinasjon, og når han mot slutten av sekvensen sklir på pleddet (eller hva det er) som ligger bak der … ja, da topper det seg.
Jeg elsker at han tusler rolig fra kameraet … later som ingenting … før han plutselig ekslpoderer og setter inn det overraskende støtet som skremmer fienden han selv tror finnes der et sted.
Man synes litt synd på fyren, men … pokker heller. Morsomt er det.
En kort periode av livet mitt tilbrakte jeg på Universitetet i Bergen.
Totalt umotivert hadde jeg en plan om å ta exphil, noe som selvsagt gitt rett vest.
Det jeg derimot gjorde i løpet av månedene på universitet var å skrive et aldri så lite limerick.
Altså … selve limericket skrev jeg i løpet av en forelesning, men det var kanskje det beste som kom ut av tiden blant de lærde for min del.
Limericket ble altså skrevet i løpet av en gørrkjedelig forelesning med en enda mer gørrkjedelig foreleser, og lyder som følger:
Jeg sitter her i et auditorium
Og stresser meg igjennom et kompendium
Og hører på en fyr
Jeg tror jeg spyr
Det interesserer meg midt opp i rektum
Slett ikke verst, spør du meg!
Men ettersom både jeg og Tove gir så mye av oss selv kjører vi på.
Bildene er tatt i løpet av de to siste ukene og jeg lar dem tale for seg selv.
Med litt hjelp av bildetekstene.
Vel bekomme, og husk – legg gjerne igjen en kommentar nederst om du liker det du ser!
Kjempesmart å holde hånden over blitzen. Sånt blir det gode resultater av.
Ja, dette var jo kjempeflott. Aner ikke hva jeg tenkte da jeg tok dette bildet.
Her har jeg en sværing på kroken. Hva Erik i bakgrunnen har på kroken tør jeg ikke tenke på.
«Nå skal jeg ta bilde av Tove mens hun kjører», tenkte jeg.
Ingenting er som å få med en nederlandsk syklist på feriebildene.
«Har du det kjekt på ferie sammen med mannen din, Tove?»
Her har jeg sværingen jeg fikk på kroken. Hva Erik i bakgrunnen har på kroken tør jeg ikke tenke på.
Som du ser har ikke Tove tatt en slurk en gang ...
Jeg er på vei opp på et høyt fjell. Det er ikke mer å si.
Skikkelig god fotograf. Herre.
Jeg hadde nettopp følgende samtale med min mor på telefonen.
Jeg: Har vi noen gang vært i Amsterdam?
(Jeg husker ikke alle stedene vi var på ferie da jeg var liten).
Mamma: Nei, men vi har vært i Hamburg.
Jeg: Hamburg? Det er jo i Tyskland. Hva har det med saken å gjøre?
Helt stille.
Så blander pappa seg inn i samtalen, og jeg blir sittende og høre på at de diskuterer.
Pappa: Vi har vært i Amsterdam, jo. Vi har jo vært i Eurotårnet.
Mamma: Når var det?
Pappa: Da jeg jobbet på Venus (en båt).
Mamma: Ja, men da var jo ikke Øyvind født.
Pappa: Ånei.
Jeg: Jeg vet jo at vi har vært i Rotterdam.
Mamma: Jaaa, det er jo Rotterdam jeg mener. Jeg bare sa Hamburg. Jeg skjønte ikke noe når du sa at det var i Tyskland.
Jeg: Så da mener pappa også Rotterdam? Og ikke Amsterdam?
Mamma: Ja, for det er jo i Rotterdam det tårnet ligger. Ikke i Amsterdam.
Konklusjon: Jeg har ikke vært i Amsterdam. Mamma er ikke helt stødig i geografi. Og pappa følger ikke så godt med.
Bildet er tatt i 1992.
Og det var på slutten av Dr. Doogie-perioden min.
Her var jeg da en liten sjarmør, eller?
Det første jeg legger merke til at frisyren min er tilnærmet normal.
I alle fall i forhold til bildene fra 1. klasse og 4. klasse.
Genseren har plutselig blitt grå med litt lilla på.
Hva var det med meg og fargen lilla på barneskolen, mon tro?
Uansett … på denne genseren står det i det minste «ATTACK».
Mer maskulint enn det blir det ikke.
Neste gang blir det bildet fra 9. klasse.
Det blir kjekt.
… men i dag dukket altså dette klippet opp.
OBS! Det du snart kommer til å se – og høre – er Christer Sjögren som synger «Bad Romance» av Lady Gaga.
Du er herved advart og får muligheten til å hoppe over Christer Sjögren-klippet for å se noe mye, MYE bedre i klippene under!
Jeg må jo bare le av den klovnen.
Det er jo ikke bra.
Noe som derimot er bra er denne gjengens versjon av samme låt:
Fantastisk.
En annen steintøff versjon er denne – sunget av Lissie:
Skulle du derimot foretrekke originalen, får du det du vil i videoen under.
Vel bekomme!
Hvilken er din favoritt?
Da jeg kom hjem fra jobb i dag sto det en pose med flasker ute i gangen.
Jeg spurte svigermor (som for tiden er på besøk her hos oss) om hvorfor flaskeposen sto der den sto.
- Åh. Tove skulle ta den med ut i bilen da hun dro på jobb, svarte svigermor.
- Ok, svarte jeg.
- Da går jeg ut i bilen med den nå.
Jeg tok på meg skoene, tok med meg posen og tuslet ut.
Vel fremme med bilen åpnet jeg bagasjerommet for å slenge fra meg posen med flasker.
Det var da jeg så det.
Og begynte å le.
For i bagasjerommet lå det nemlig en pose med boss.
Godt gammeldags søppel.
Lattermild og flirfull ringer jeg Tove og spør om hun vet hva hun har lagt i bagasjerommet.
- Ehh … ja, en pose med flasker, svarte hun.
- Haha. Nei, der lå det en pose med boss, kontret jeg.
Tove begynte å le før hun plutselig ble helt stille og sa:
- Hmm. Da lurer jeg på hva det var jeg kastet.
Da Tove var hjemme hos sin mor i forrige uke, tok hun med seg masse gamle bilder tilbake hit til Østlandet.
Og sånt synes jeg er moro.
Dagens utvalgte bilde viser hva jeg ser når jeg åpner øynene hver eneste morgen – bare i en litt yngre versjon.
There's Something About Tove.
Vel bekomme!
For noen år siden fant mine foreldre ut at de vil tilbringe store deler av pensjonisttilværelsen i en campingvogn på Gol.
Utenfor campingvognen har de et svært telt som er innredet med kjøleskap, stoler, bord, skap, teppe på gulvet og så videre.
Dette er et ektepar.
Utenfor teltet har de snekret sammen en svær altan.
Ute på altanen sitter de og soler seg, teller campingbiler som kjører forbi, spiller Yatzy og spiser.
Er det stygt vær går de inn i teltet og gjør det samme der.
Denne helgen tok jeg og Tove turen til Gol for å se hvordan de har det i sitt aldri så lille paradis.
Og dommen er klar – de har det bra!
Slenger med noen bilder slik at dere får et inntrykk av hvordan det er der oppe.
The Mansion.
Stedet hvor The Mansion ligger.
Altanen på den ene siden av campingparadiset.
I dag sto jeg opp klokken 5.30.
Derfor var jeg meget trøtt da jeg etter en tur med t-banen inntok toget på vei hjem klokken 15.20.
Toget skulle gå 15.25.
Men det ville ikke NSB ha noe av.
Det var nemlig noe i veien med togsettet, så vi ble blant annet stående på ett og samme sted i nesten tre kvarter.
Marianne smiler så godt hun kan. Meg til venstre.
Jeg kom inn døren her hjemme litt før 17 … godt og vel en time senere enn planlagt.
Heldigvis havnet jeg blant en bra gjeng på toget.
Tre morsomme damer med godt humør og gode historier.
Og Marianne da, som slo seg ned sammen med oss andre da hun skjønte hvor god kok det var hos oss.
Så jeg vil gjerne takke disse damene for et hyggelig selskap på en ellers så trist, og ikke minst varm, togtur.
Og det verste av alt … jeg tror de hadde det ganske moro også!
I dag har både jeg og Tove fri.
Det betyr med andre ord at vi ikke sto opp i 6-tiden som vi vanligvis gjør.
Da Tove etter tid og stunder fant ut at hun faktisk skulle stå opp, var vekten neste mål.
Hun ville veie seg.
Med godt mot gikk hun rolig opp på vekten for å få dommen.
Det var bare et problem.
Hun hadde ikke linsene på seg.
Dermed så hun ikke hva vekten viste.
I desperate forsøk prøvde hun å vri og bøye sin 180 cm lange kropp slik at hun kunne få øye på tallet som viste hvor mye hun veier.
Andre ville kanskje tatt på seg brillene eller linsene for så å veie seg på nytt.
Muligens slått på lyset for å se bedre.
Men neida.
Tove skulle finne ut av det der og da.
Uansett.
Og hun klarte det til slutt.
Det skal hun ha.
Hvert år arrangerer jobben sommerfest, og i går var den store dagen kommet.
Vi tilbrakte kvelden sammen på Rodeløkken Kafe – et sted du kan lese mer om hvis du klikker her.
Der var det grillmat og brukbar stemning.
I tillegg vant bordet jeg satt på kveldens quiz og jeg underholdt et aldri så lite minutt med noe jeg vil kalle for et poetisk verk.
Kjekt var det i alle fall, selv om jeg tok en tidlig kveld.
Her er noen frekke bilder fra gårskvelden.
Kos dere!
Meg til venstre. Målfrid til høyre. Begge av den poserende typen.
Ulf og ÅB i lystig lag. Tarjei hadde ikke med seg jakke.
Flott gjeng på vei til fest.
Borddamer må til. Her ved Borgny, Lise og Hege.
Vi var heldige med været. En strålende kveld å ha sommerfest på.
I dag var den store dagen endelig kommet.
Tove skulle sykle til jobb for første gang i år.
Det hele startet med at vekkerklokken hennes ikke ringte.
Ingen stor katastrofe ettersom min vekkerklokke ringte, men likevel …
I etterkant er det lett å tenke at det muligens var en slags pekepinn på det som senere kom til å skje.
Hun sto opp, fikk på seg sykkeloutfiten, spiste frokost og gledet seg enormt til å sykle til jobb.
Da jeg tuslet oppover til toget rundt 7.15 i dag, kom hun syklende forbi meg.
Vinket og smilte.
Blid og glad.
Slik Tove alltid er.
Klokken 8.18, og dette er ikke tull, fikk jeg følgende SMS fra min kjære kone:
«Da e eg heime igjen. Har kveldsvakt i dag. Flott med liten sykkeltur på morningen. Lurer på ka eg skal finne på no?»
… som jeg klarte å rote meg inn i.
En ting er det at jeg selv kommer fra en familie som ikke alltid er like A4.
Men gjengen du ser på disse bildene har sine sider de også, for å si det sånn.
Anledningen var svigermors 65-årsfeiring i går.
Les bildetekstene for mer utfyllende info.
Dette er den ene storebroren til Tove. Min svoger. Han spiser suppe.
Dette er min vakre kone. Hun liker også suppe.
Dette er Tina Odine og Anette-Marie. De liker gafler.
Dette er en salig blanding av brødre, onkler, tanter og kusiner. Alt på Tove sin side. Sjekk den frekke poseringen til hun med de lilla skoene.
Dette er den andre broren til Tove. Han er ofte på TV.
Og til slutt - dette er meg. Veggen bak er faktisk en vegg i stuen til broren til Tove. Fancy skal det være!
Etter at jeg var ferdig på jobb i går, kastet jeg meg på første og beste trikk for å nå familiebesøket jeg skulle i.
Svigermor er som tidligere nevnt i Oslo for å feire 65-årsdagen sin.
Det regnet kraftig og trikken var stappfull.
Plutselig ser jeg at Synne Bolstad fra årets «Farmen»-sesong står rett foran meg.
Og freidig som jeg er (jeg er tross alt bergenser) begynte jeg å snakke med henne:
- Nå skal jeg snart møte Anette-Marie, sier jeg.
For som de fleste av dere har fått med dere skal Anette-Marie, Synne og Jorun Stiansen som vant Idol en gang i tiden, lede det nye programmet «Bingo Bingo» på TV 2.
- Eh … javel, svarte Synne noe spørrende, mens hun så på meg og lurte på hvilken skrulling det var som nå snakket til henne.
- Ja, svarte jeg og la ut om at jeg skulle i familiebesøk og at Anette-Marie skulle være en av deltakerne der.
Det viste seg at Synne var fullt oppdatert og skjønte overraskende fort at jeg måtte være mannen til søsteren til Ole Jonny.
Jeg skriver overraskende fordi jeg aldri hadde klart å finne det ut så raskt selv.
Hun var veldig hyggelig og imøtekommende, og selv om hun mest sannsynlig synes jeg var en eneste stor raring, så holdt hun masken og fullførte samtalen helt til jeg måtte gå av.
Så … om du skulle lese dette, Synne, så håper jeg ikke du ble skremt.
Jeg synes i alle fall du var veldig hyggelig.
Hils Morten Emil, så sees vi kanskje på premieren av «Bingo Bingo»!
Jeg tar vare på mye rart.
Blant annet bursdagskort.
En sel. Evt en supply-kapten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det.
Kanskje fordi jeg synes det er moro å lese dem igjen noen år senere.
For jeg synes faktisk det er litt artig å lese kort min far sendte til meg i forbindelse med 10-årsdagen min.
Eller ting mine brødre skrev til meg da jeg var liten og de tross alt var ganske store.
Om jeg leter tror jeg faktisk at jeg har alle kortene jeg har fått av alle jeg kjenner opp igjennom alle år.
I dag fant jeg bare et lite utdrag, men flere godbiter.
Nesten som om man blir litt sentimental, gitt …
Kortet er slitent, men man ser hva som står. 20 år gammelt i år!
Dette kortet fikk jeg til 24-årsdagen min av Tove.
Gode venner er godt å ha. I alle fall når de skriver hyggelige ting som dette. Til og med Gud (bedre kjent som Tord) har skrevet under på kortet. Stas!
Dette kortet fikk jeg av min bror da han studerte. Kortet består av en rekke hilsener fra folk jeg ikke aner hvem er. Og min bror, som skriver: "Gratulerer med dagen. Hilsen din store bror".
Det eldste kortet jeg fant i dag er stemplet 22.10.84. Det er sendt fra Harstad og det er min eldste bror som er forfatteren. Han forteller blant annet at han skal ligge ute i 18 dager i strekk!
Husker ikke helt til hvilken bursdag jeg fikk dette kortet, men pappa skriver i alle fall at han håper jeg koser meg med fotballen og at vi skal spille kurong når han kommer hjem.