Det er ingen hemmelighet at jeg den siste tiden har lest mye om det å få et barn.
Jeg har lest like mye om det å bli far for første gang.
Grunnen er at jeg vil vite mest mulig om det teoretiske, hva som er normale reaksjoner hos et lite barn og hvordan ukene etter at barnet har kommet til verden mest sannsynlig kommer til å bli.
Men en ting som slår meg er at det som er skrevet til mannen – den kommende far og om papparollen – ofte er litt enkelt.
Pappaen fremstilles som en naiv og uinteressert fyr som strengt tatt ikke skjønner noe som helst.
Og da lurer jeg … stemmer dette?
Er kommende fedre virkelig så dumme?
Jeg føler meg nemlig ikke så dum selv.
I alle fall ikke på dette området.
Jeg skal nevne noen eksempler.
I et blad kunne jeg lese hvor viktig det er for far å innfinne seg med situasjonen om at mor kommer til å ha hovedfokus på barnet, at hun kommer til å være sliten og at hun dermed ikke har nok overskudd til å vie far den oppmerksomheten jeg som mann tydeligvis har behov for.
Finnes det virkelig menn som må lese dette i et blad fremfor å tenke seg til det selv?
Jeg nekter å tro at vi kan være så forbanna dumme, for det er jo ganske innlysende, er det ikke?
I en annen bok kunne jeg lese, og jeg siterer: « … føl deg ikke såret om hun henvender seg til jordmoren når hun egentlig godt kunne ha spurt deg».
Betyr det at jeg som mann skulle blitt sur, såret og/eller fornærmet fordi Tove stilte et fødespørsmål til jordmoren under fødselen fremfor å stille det til meg?
Jeg er helt sjokkert.
Finnes det virkelig eksempler på menn som i etterkant stiller spørsmålet «du … husker du isted … inne på fødestuen … da du fødte … hvorfor spurte du jordmoren og ikke meg?»
Jeg nekter å tro det.
Og det største problemet av dem alle … må vi mannfolk lese at damen kanskje ikke har lyst på sex den første uken etter en fødsel? Forstår vi ikke det av oss selv?
(Her må jeg bare flette inn at jeg faktisk har vært til stede der menn på godt over 30 år har vist så manglende kunnskap om temaet at det er skremmende, men likevel …).
Jeg vet ikke.
Jeg har jo ikke peiling på hvordan jeg selv kommer til å reagere, men jeg nekter å tro at jeg går på en smell når det gjelder forholdet mitt til Tove og barnet.
Fedre som på en eller annen merkelig måte blir sjalu på sin egen unge … vel … beklager, men det klarer jeg rett og slett ikke å forstå.
At jeg derimot kommer til å være stokk dum når det gjelder alt det andre praktiske den første tiden legger jeg ikke skjul på.
For det skjer.
Der er jeg ikke veldig smart.
Men skulle det oppstå gnisninger mellom meg og Tove etter at småen har kommet, vet jeg hvor problemet ligger.
Det ligger hos meg.
Garantert.
Hos mannen som var dummere enn han selv trodde.