Det er en ting som alltid får folk til å smile …

… og det er om de plutselig ser seg selv på TV.

Det irriterer meg kraftig.

Ja, jeg blir faktisk en smule provosert.

Aller først.

Til deg som nå tenker at jeg kaster stein i glasshus.

Joda, jeg har vært statist i alt fra TV-serier til reklamefilmer.

Joda, jeg sier sjelden nei om muligheten byr seg til å vise meg frem.

Men du kommer aldri til å se meg glise på en fotballtribune om fotballaget mitt ligger under.

Eller som jeg har sett i disse dager – folk som ikke oppfører seg grunnet et TV-kamera utenfor Oslo Domkirke.

La meg komme med konkrete eksempler.

Jeg ser mye fotball.

Fotball er følelser.

Og for meg er følelser viktig.

Det samme er fotball.

Man kødder ikke med verken følelser eller fotball.

Likevel ser jeg ukentlig en eller flere tullinger på tribunene over hele Europa som tar helt av bare de ser seg selv på storskjerm.

Se for deg at laget ditt ligger under.

Med tre mål.

Det er fem minutter igjen og plutselig fanger kameraet akkurat deg.

Grunn? Du ser så deprimert ut

Men hva gjør du?

Jo, plutselig betyr verken laget, stillingen eller ditt eget humør noe som helst.

Alt som betyr noe er ditt eget ego som nå ser seg selv på storskjerm.

Dermed smiler du, vinker og glemmer alt det du nettopp følte.

Sånt plager meg.

Jeg så det nettopp nå i sted.

Under talen til Oslo-ordfører Fabian Stang foran Vålerenga-kampen nå i kveld.

Folk sto og holdt rundt hverandre, med en seriøs mine, for så å glemme alt det triste fordi de merket at det var deres ansikter på storskjermen.

Det samme kan sies om enkelte mennesker som har befunnet seg rundt blomsterhavet ved Oslo Domkirke.

Eller i ett eller annet minnetog et sted her i landet.

Under nyhetenes innslag fra flere av de mange minnetogene som var i landet for noen dager siden, kunne man se folk plutselig hoppe, smile og le inn i kameraet.

Det er jo så gøy å komme på TV … !

Ved Oslo Domkirke er de aller fleste sorgtunge og triste … helt til de ser et kamera og muligheten er der for at de er å se et sekund eller to på landets nest største TV-kanal.

Ja, selv forrige fredag, da det smalt i hovedstaden, sto det folk og hoppet opp og ned i bakgrunnen ute fra Sundvollen.

Hva er det disse menneskene tenker på?

Eller med?

Grunnen til at dette irriterer meg … og provoserer meg … er at jeg mener ting skal være ekte.

Det har jeg alltid ment.

Derfor blir det rart at folk plutselig blir så blide og glade når de egentlig gir uttrykk for å være triste og leie.

Men alle har vel et ønske om sine 15 minutter.

Og får man sjansen til å komme på TV, så er det kanskje ikke så viktig om man er ekte eller ikke …

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)