En togtur av de sjeldne

Klokken er 00.10 og jeg går på toget på Oslo S.

Jeg er trøtt, vil bare hjem og aner fred og ingen fare.

Det er stort sett de samme ansiktene som tar akkurat det toget på det tidspunktet.

Det pleier å gå rolig for seg.

Den lille trivelige kinarestaurant-familien er der også.

Mor, far og datter.

De pleier å gå av på samme stopp som meg.

(De driver faktisk en kinarestaurant i Oslo. Det er ikke bare noe jeg sier).

Og det er denne lille familien som snart skal lage et helsikes liv på den 26 minutter lange togturen.

Etter noen stopp hører jeg nemlig noe som minner om grining.

Da jeg på det daværende tidspunktet er halvveis til drømmeland slår jeg meg til ro med at dømmekraften min ikke er all verden.

Så hører jeg roping.

Jeg snur meg og ser bakover i vognen. Mot den kinesiske familien.

Far i huset sitter helt uanstrengt og ser ut i luften.

Datteren har flyttet seg og sitter et helt annet sted.

Og moren griner og roper om en annen.

Jeg snur meg og prøver å sove igjen.

Hva kan jeg gjøre, liksom?

Men da tar det fullstendig av.

Moren griner, roper, snyter seg, roper og griner litt mer.

Far i huset verken sier eller gjør noen ting.

Datteren ser skamfull ut av vinduet og later som om hun vet hvem disse menneskene er.

Og sånn fortsetter det – helt til vi skal av toget.

Da togdørene går opp står familien rett bak meg.

Han sier ingenting, hun roper og griner og datteren virker kjempesur.

Datteren gjør et kjempebyks, dytter til meg og stormer ut.

Nå har også hun begynt å rope.

Hun løper alt hun orker fra stasjonen, men snur seg to ganger og roper noe greier mot foreldrene.

Moren ropte tilbake. Faren sa ingenting.

Jeg og en annen kar vet ikke helt hvordan vi skal reagere.

Klokken nærmer seg ti over halv ett – natt til tirsdag – og vi er vitne til en kinesisk familie som tar fullstendig av.

Sært.

Denne historien har dessverre ingen god slutt. Grunnen er enkel – jeg vet ikke hva som skjedde videre.

Jeg skjønte heller aldri hva som ble sagt.

Men at det var en ubehagelig og minnerik togtur er helt sikkert.

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

1 Comment

  1. Marianne

    1. mars 2011 at 10:18

    De tar samme tog som meg når jeg har senvakt. Datteren ser bestandig dritsur ut, og jeg har opplevd at de har kranglet og ropt flere ganger. Men aldri grining da…

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)