Er jeg i ferd med å bli en klemmer?

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg synes en rekke naturlige ting er pinlig.

Her har jeg blant annet blogget om hvor lite glad jeg er i klemming

Klemming har nemlig aldri vært min greie.

Jeg har hatt store problemer med fenomenet så lenge jeg kan huske.

Jeg kommer fra en familie der det ikke er naturlig å klemme hverandre.

Jeg kommer fra et kameratmiljø der vi knapt ser på hverandre på flere uker, om vi har vært så uheldig å komme borti hverandre.

Og jeg er gift med en dame som heller ikke er noen klemmer.

Men noe har skjedd det siste halvannet året, og skylden legger jeg på mine nye kolleger som kom inn i livet mitt i september 2011.

For der jeg jobber er det så naturlig å klemme hverandre at det blir unaturlig å ikke gjøre det.

Ja, det er så normalt å klemme hverandre at man nesten må forvente en klem rundt hvert et hjørne.

Der klemmes det for alt fra gode fotballresultater til at det er lenge siden man har sett hverandre.

Jeg har til og med fått en klem som «takk for en fin kveldsvaktuke sammen»!

Jeg har gjort mitt beste for å holde stand, og er nok fortsatt på listen over dem som ikke får en klem først eller med en gang, men jeg merker at det blir mer og mer naturlig – noe jeg faktisk er veldig komfortabel med.

Trikset er at de på jobben innførte klemmingen helt fra begynnelsen av, og at det dermed ikke blir så pinlig eller unaturlig.

Det er med andre ord helt kurrant å klemme Morten på jobben, for han har klemt meg siden vi møttes.

Men å klemme min bror eller en kompis er fortsatt en helt utenkelige handling.

Derfor har jeg en plan og et ønske om å lære småen å bli en klemmer, slik at hun kan klemme på mamsen og papsen sin.

For når sant skal sies så er det jo en riktig så trivelig greie.

Er du en klemmer?

View Results

Loading ... Loading ...

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)