Er ungene våre altfor bortskjemte?

Det er noen dager siden julaften, og en tanke har murret i bakhodet mitt helt siden den stor kvelden;

Er ungene våre altfor bortskjemte?

Da jeg var liten var julaften noe helt spesielt.

Jeg gledet meg til julesokken om morningen der det lå sjokolade og «Nissens jul».

Jeg gledet meg så enormt til pakkene på kvelden at jeg fikk åpne en gave på formiddagen. Den gaven var like spesiell hvert år, og den dag i dag husker jeg hva jeg fikk i flere av disse formiddagspakkene.

Nissen var jeg alltid spent på, og gavene fra skjeggasen betydde ekstra mye. Hvordan kunne han vite at jeg ønsket meg akkurat det?

Og så var det gavene under treet da, der jeg fikk bøker, leker, lommelykter og så videre – alt omtrent like gøy.

Den gang synes jeg myke pakker var kjedelig, noe jeg tildels synes fortsatt. Jeg har heldigvis lært meg å sette bittelitt mer pris på dem med årene.

Det skulle heller ikke så mye til for å gjøre meg glad. En av favorittjulepresangene mine gjennom tidene var en haug med fotballklistremerker og noen leverposteibokser. Fantastisk!

Men så var det hovedpresangen da.

Den ene presangen som jeg hadde ønsket meg i flere uker, måneder og ja, kanskje et helt år.

Presangen jeg ønsket meg så mye at jeg hadde vondt.

Den store presangen jeg egentlig visste hva inneholdt, men som jeg likevel rev av papiret på raskere enn på noen av de andre presangene, for jeg visste at inni var det noe vidunderlig.

Og når julaften var over tok jeg med meg gavene mine på rommet mitt der jeg satt og så på dem. Beundret dem. Satte pris på dem. Og gledet meg til å leke med dem de neste dagene.

Flere som kjenner igjen følelsen?

Julaften 2013 startet faktisk med at nissen kom på besøk.

Han delte ut pakker og de to største jentene (småen er minst) på 5 og 7 år rev av papiret.

– Åhh. Jeg har allerede en Ken-dukke, sa den eldste og viste antydninger til suremunn.

Så begynte vi på resten av presangene, en øvelse som kort fortalt gikk ut på å rive av papiret, observere hva man fikk før man kastet seg over neste presang.

Småen fikk mange fine presanger, men synes det var aller gøyest med den store røde posen vi kastet julepapiret i.

Hun er også veldig glad i emballasje.

De to andre ungene som var der så ut som to snøfresere som pløyer seg igjennom nylagt snø.

De lagde ansiktsuttrykk og himlet med øynene av gavene de ikke likte, og det var altså gaver de knapt så på før de begynte på neste.

Da tenker jeg – er det egentlig verdt det?

Hvorfor skal vi bruke timer og penger på å kjøpe noe til noen som får så utrolig mye at de rett og slett driter i det aller meste de får?

De få gavene de likte, likte de godt og ga masse omtanke og kjærlighet.

Men mesteparten havnet i noen poser, klar til å bli bært hjem der de enten plasseres steder de aldri vil bli funnet, havner i bytteposen eller kanskje til og med kastes. Hva vet jeg?

Spørsmålet nå er om det er noe vi kan gjøre for at julaften får tilbake litt av den gamle magien?

Hva kan vi gjøre for at ungene ikke blir så bortskjemte?

Er det nødvending med så sykt mange presanger?

Eller blir vi overkjørt av sosiale normer og regler?

Jeg vet ikke, men jeg har en plan. Så får jeg heller feile i forsøket, og vite at jeg har prøvd.

For julaften og julen er ikke som den en gang var og det synes jeg er grusomt trist.

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

1 Comment

  1. Maria

    29. desember 2013 at 12:04

    Jeg er veldig enig med deg… Jeg tror jeg hadde mange av de samme forventningene til julen som du 🙂 Julen for meg var magisk 😀 Jeg var ikke vant med å få så mye gjennom hele året, så julaften ar helt spesiell <3 Føler mye av magien er blitt borte. Det triste er at vi som hadde den magien en gang, er de som hjelper den med å forsvinne. Det er vår generasjon som skjemmer bort ungene. Mange av oss hvertfall. Ungene får gjerne ting titt og ofte gjennom hele året…. Nå var det sånn at Mads var så fornøyd med den første pakken sin, at han ikke hadde tid til å åpne resten 😉 Det måtte jeg og faren gjøre hehe 😀
    Men likevel har jeg nok brent meg litt på det der. Tror det er fordi jeg hadde så lite, og vil ikke at ungene mine skal føle det sånn. Eller kanskje det er samvittigheten fordi det er travle dager og lite tid, at de får en liten ting..
    Likte dette innlegget! Det fikk meg til å tenke meg to og tre ganger om.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)