Fem interessante punkter om verdens beste brettspill

diamanten1

Jeg husker da vi spilte «Den forsvunne diamanten» da jeg var liten.

Herregud så gøy det var.

Gleden, frykten og spenningen. Man visste aldri hva som skjulte seg under brikkene. Det kunne være en gul diamant. Eller en grønn. Kanskje en rød? Eller Gud forby … en skurk.

Eller så var det diamanten med stor d.

For en følelse!

Derfor er det med en enorm glede vi registrerer at jentungen har fått interesse for dette fantastiske brettspillet.

Vi spiller det så og si hver eneste dag. Gjerne flere runder.

Men et så engasjerende og følelsesladet spill som «Den forsvunne diamanten» skaper også en del situasjoner som kan være vanskelig å forstå for både liten og stor.

1. Til alle voksne … spillet heter «Den forsvunne diamanten». Ikke «Den forsvunnede diamanten» eller «Jakten på diamanten» eller andre varianter dere måtte ha. Sånn. Ingenting mer å diskutere.

2. Det er ingen automatikk i at man vinner selv om man finner diamanten. Denne er vrien å forklare de minste. Man må komme seg tilbake til der man startet. Det er som regel forståelig. Men at en annen kan vinne fordi han eller hun finner et visum, er bortimot uforståelig. (Visum? Hva er egentlig det for en tullebrikke å ha med i et spill? Det er helt merkelig å høre min fire år gamle datter snakke om visum).

3. Det er heller ikke like stas å vinne spillet takket være et visum. Om jeg finner diamanten, men jentungen vinner fordi hun fikk et visum, er ikke gleden hennes like stor.

diamanten2

4. En sekser på terningen er fortsatt å foretrekke fremfor en ener eller en toer. Sånn vil det nok alltid være.

5. Om jentungen får en skurk blir det sånn halvveis stemning og det må nesten makt til for å få pengene tilbake til banken. Om jeg eller Tove får en skurk er det plutselig kjempestemning, og pengene våre er borte før vi har fått tenkt oss om. Rart det der.

En siste og strålende flotte ting med dette spillet, er at store og små har like stor sjanse til å vinne.

Den som er med på leken må smake steken.

Verken jeg eller Tove spiller et spill for å tape med vilje eller gi fordeler til jentungen. Vi er alle likestilte, og av og til kan det være beintøft.

I går kveld vant jeg og Tove hver vår runde. Det ble ikke godt mottatt hos husets tredjemann.

I kveld var det jentungen som vant, og selv om verken jeg eller konemor liker å tape, er det av og til verdt det.

For gleden i jentungens øyne når hun finner diamanten er ubetalelig.




Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)