Fra kjipakjeks til råkul elefantkjeks

Kjeks er et fascinerende fenomen. Jeg har litt på følelsen at kjeks er noe man spiser når man er barn eller pensjonist.

I løpet av perioden i mellom må man kanskje igjennom et par slike ost-og-kjeks-kvelder, men det er det. Jeg er i alle fall ikke vant til å spise mye kjeks, og kjenner heller ingen andre som er det.

Men jeg husker da jeg kjøpte kjeks til jentungen første gang. Snakk om suksess.

Dessverre synes moren, altså Tove, at kjeksen jeg kjøpte var for dårlig, og dermed begynte hun å kjøpe en sånn voksen kjipakjeks.

KJEKSVINNER: Elefanter med eplesmak? Mmm.
KJEKSVINNER: Elefanter med eplesmak? Mmm.

Typiske kjennetegn for en kjipakjeks er følgende:

1. Den er dørgende kjedelig å se på – man får ikke lyst til å spise den
2. Den er sunn og riktig – som igjen gjør at man ikke får lyst til å spise den
3. Selv pakken er så kjip at man ikke får lyst til å spise det som er inni

Men så, for ikke så altfor lenge siden, ble jentungen presentert for kjeksen på bildet til høyre.

Kjeks med fullkorn, som er formet som elefanter, smaker godt og som kommer i en fargerik og morsom eske.

Ettersom jentungen fortsatt er helt i startfasen med snakkingen sin, har hun ikke helt forstått dette med sammensatte ord. Derfor er det veldig festlig når hun sitter i stolen sin i stuen og roper:

– Elle fant kjeks! Elle fant kjeks! Elle fant kjeks!

Nei, hun ser ikke på et program som handler om en som heter Elle som fant masse kjeks, men hun er giret på elefantkjeks.

Jeg skal innrømme at jeg har tatt meg noen elefantkjeks selv også, og absolutt likt det jeg har smakt.

Men ettersom det er over 30 år til jeg er pensjonist, vil jeg ikke kaste meg på kjeksbølgen helt enda.

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)