Han som orker det vi ikke gidder

Hmm … mulig det ville vært like korrekt å skrive «han som gidder det vi ikke orker».

Men uansett. I helgen hadde vi besøk av den ene broren min, og jentungens favorittonkel.

Han som orker det vi ikke gidder. Eller omvendt.

AKEBRETT: Man må benytte sjansen når snøen er her.
AKEBRETT: Man må benytte sjansen når snøen er her.

For der jeg og Tove kan bli en smule lei av å leke gjemsel for hundrede gang eller holde på med gjentakelsesleker inn i det uendelige, kjører min bror på med godt humør.

Ja, det virker faktisk som om han koser seg skikkelig.

Og en sånn onkel er det alltid greit å ha.

Jeg husker det selv fra da jeg var liten. Noen onkler var mer tøysete enn andre. Dermed ble de favorittene.

Og sånn er det med han her.

Han er favoritten.

Problemet er bare at når han etter noen dager drar igjen, har jeg og Tove et enormt press på oss for å opprettholde alt det kjekke som har skjedd de siste dagene.

Nå forventer plutselig jentungen å bli dradd hvor det måtte være på akebrett. For det gjør jo onkelen.

Nå forventer hun at vi skal høre på alle de tusen tulleordene hun lager, slik at vi kan gjenta dem på en morsom måte. For det gjør jo onkelen.

Nå forventer hun hoppe rundt med henne som en kenguru i stuen, for … det gjør jo onkelen.

Og vi gjør vårt beste.

Jeg vil faktisk påstå at vi slett ikke er så verst.

Men vi har ikke en sjanse når det kommer til å måle seg med favorittonkelen.

Han som orker det vi ikke gidder.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)