Håper du så på, pappa. Vi slo de jævla svenskene!

Det har ufattelig nok gått en måned siden min far døde, og livet er så smått i gang igjen både på jobb og hjemmebane.

Ukene etter han gikk bort ble nok noe tyngre enn jeg trodde, men det går bra og ting er så godt som tilbake til slik det pleier å være.

Men på fredag gikk jeg på en smell, og det på grunn av noe så trivielt som stafettgullet til de norske langrennsgutta.

For min far var alltid veldig glad i sport. Han likte alt fra boksing til biljard, men satte kanskje vintersport høyest.

Og i langrennsporet var det en ting som var viktig – å slå de «jævla svenskene».

Så da Northug spurtet forbi svensken og gikk inn til norsk stafettgull, var det en følelsesladet meg som satt i stolen og så på.

Litt fordi jeg blir rørt av store idrettsprestasjoner. Sånn er det bare.

Mest fordi jeg skulle ønske at pappa kunne fått med seg dette stafettgullet.

Det hadde han likt så sykt godt.

Så siden fredag har jeg blitt rørt av alt mulig fjas. Jeg ble rørt av å se på Mesternes Mester på NRK i går kveld, og i dag har jeg blitt rørt at å se tullete klipp på Youtube.

Jaja. Jeg kunne vel hatt verre reaksjoner.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)