Har det blitt en selvfølge at ungene må feriere utenlands om sommeren?

Det var en tidligere klassevenninne (og bloggleser) som tok opp temaet på Facebook tidligere i dag.

Er det ikke nok med å dra på hytten eller føler man seg rett og slett presset til å måtte dra utenlands, spør hun.

Hun er redd for at ungene skal føle seg teite fordi de ikke har vært utenlands i sommerferien.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har peiling på hvordan det er i våre dager.

Småen er for liten til at vi har fått merke slike problemer på kroppen.

Men jeg ser jo at dette er en av flere utfordringer som vil komme, og derfor tar jeg det opp i bloggen i tilfelle noen av dere har synspunkter.

Selv er jeg vokst opp med bilferier til Danmark og Sverige, og har stort sett bare gode minner fra det.

Noen ganger dro vi enda lenger, og jeg husker vi var innom både England, Skottland, Nederland og Tyskland.

Det var aldri noe press (som jeg oppfattet) fra andre, men jeg husker jo at det var veldig snålt med de i klassen som aldri hadde vært i verken Sverige eller Danmark.

De var rare.

Sånn var det bare.

Kanskje det som en gang var Sverige og Danmark nå har blitt et sted i Syden?

At det rett og slett ikke er godt nok å ha besøkt nabolandene våre?

Det kan nesten virke sånn.

Nå er det bare noen dager til vi drar til Kroatia, så om diskusjonen skulle komme opp i barnehagen en gang, kan i alle fall småen smelle i bordet en Kroatia-tur.

Men her synes jeg det er viktig å si at vi drar jo ikke til Kroatia for at småen ikke skal føle seg teit eller fordi vi skal kunne fortelle folk at vi drar utenlands.

Vi drar dit fordi jeg og Tove i voksen alder har fått en nysgjerrighet for hva annet verden har å by på.

For etter at jeg tok min første flytur i en alder av 20 år har vi likt å utforske noe mer enn gode, gamle Norge.

Og en annen viktig faktor oppi det hele – vi har verken hytte eller landsted, slik veldig mange andre har, så når ferien kommer har vi ikke den muligheten.

Kanskje småen vår kommer til å føle seg teit fordi vi ikke har hytte?

Hvem vet?

Har noen av dere noen meninger om temaet? Har det blitt sånn at det forventes at man drar utenlands?

Og hvordan føler du deg som forelder når du hører at «alle de andre» har vært utenlands, mens dere «bare» har vært hjemme?

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

7 Comments

  1. Therese Hansen

    10. juni 2013 at 11:57

    Jeg har bare vært i Sverige! Jeg har aldri vært i syden eller noen andre land. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg går glipp av. Men vokser man opp i «nord-norge» kan det noen ganger være bra nok å reise til slektninger «sørpå», kanskje? -Eller Sverige. Jeg synes reiser er bare stress og pes, så jeg greier meg fint med en tur på hytta! 🙂

  2. Tina Rotberg Triger

    10. juni 2013 at 12:05

    Mine unger er sjelden i utlandet i sommerferien. De har vært i utlandet flere ganger, men aldri sydentur i sommerferien – da er det jammen varmt og godt nok i Norden. De er i danmark hver sommer, men det stiller likt som å feriere i Norge for vår del, siden jeg er halvt dansk. Og de har aldri en eneste gang følt seg dumme over det, såvidt jeg vet. Vi kjenner mange som ikke reiser utenfor Norden om sommeren, og jeg tror nesten ikke noen tenker over det en gang. Det var ihvertfall en helt ukjent problemstilling for meg, men ganske utrolig om folk nærmest «presses» til syden for at ungene ikke skal føle seg dumme

  3. Therese

    10. juni 2013 at 12:05

    Har vel aldri følt at noen er teit fordi de ikke har vært i syden. Selv har eldstejenten vår på 2 år og 4 mnd vært i syden allerede 4ganger, blir 5 nå i juli. Yngstemann blir 4 mnd når vi reiser, og det blir hans første. Men det er overhodet ikke pga barna vi reiser, det er fordi vi har lyst å få litt sol på kroppen selv, selvfølgelig ingen minus at ungene får bade, kose seg og spise masse is, men det kan igrunn gjøres hjemme også! Jeg er vokst opp med å dra til syden omtrent hver sommer selv, og har vel igrunn bare fortsatt med det siden jeg flyttet ut. Så har jeg også en mormor og morfar som bor i puerto rico 6 mnd i året, så da har vi vært der å besøkt de 🙂

  4. Maria

    10. juni 2013 at 20:46

    Oki…. Kanskje ikke ungene føler seg så elendig som de foreldrene, som av alt i denne verden vil at barna skal oppleve å reise til utlandet hver bidige år som «alle andre», ikke har mulighet til å oppfylle ønskene deres fordi lommeboken eller helsen ikke strekker til. Følelsen av å bli uglesett av enkelte andre er til å ta og føle på. Barna føler nok også et visst press når de er kommet opp i noen trinn på skolen… Som du Øyvind spør om , syden er blitt et nytt Sverige/Danmark- opplegg…. Kommer nok sikkert an på hva miljø man er i. Som du sa » det var veldig snålt med de i klassen som aldri hadde vært i verken Sverige eller Danmark. De var rare.» Det er nok sånn barn ofte tenker. Ikke noe kjekt syntes jeg 🙁

  5. Kinderegg

    11. juni 2013 at 07:16

    Hei. Dumpa innom bloggen din her for ei stund sia, og ville berre sei at den er veldig fornøyelig å lese! Engasjenment er ein viktig faktor som pappa, og det trur eg du har i bøtter og spann. Sjølv om ein kan slite med bleie skiftet.
    Eg har ei datter på 9 år som ønsker på hytta eller på ferie med campingvogn. Og det er nok nettopp fordi det har me ikkje, men mange av vennen hennas. Så det er vel noko med at ein ynskjer vel det ein ikkje har ?! Og syden er nok som du skriv vorte det nye «nabolandet». Eg sjølv hadde ikkje vært på flytur før eg var 21 år.
    Uansett, god tur til Kroatia. Og husk gjerne å amme/gi flaske tili jenta deres i takeoff og landing. Det kan hindre trykk i øyrene og ein ødelagt flytur for både lillefrøken og dere.

    1. Øyvind

      11. juni 2013 at 08:25

      Hei og takk for hyggelig tilbakemelding. 🙂 Håper du følger oss videre også! 🙂

  6. Kjersti

    18. juni 2013 at 20:08

    Har nok blitt sånn her og desverre. Bor i Oslo-området med min 9-åring. Og «alle» de norske reiser på sydenferie minst en gang i åre, mens de ikke etniske norske i klassen reiser jevnlig til sine respektive hjemland. Vi føler vi blir litt uglesett av både voksne og barn da jeg (som alenemor) ikke har hatt råd til å gi min sønn en mer fantastisk ferie enn en svipptur med danskebåten. De synes nok vi er rare. Spesielt i fjor da min sønn valgte å bruke hele sommerferien på å øve på teater da han spilte i Hakkebakkeskogen i fjor høst. Er så lei disse forventingene samfunnet har om familier. At man må være og gjøre sånn og sånn. Og jeg tror hvertfall ikke det blir noe lettere med det første.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)