Historien om den desperate mannen og veskebutikken

Jeg hadde bestemt meg for torsdag 17. desember. Etter jobb.

Jeg skulle ofre vær, vind og føre. Jeg skulle trosse hordene av mennesker. Jeg skulle ikke gi meg før det hele var i boks.

Koste hva det koste vil.

Etter jobb torsdag 17. desember var øyeblikket jeg skulle kjøpe julepresang til Tove.

Tove ønsket seg en veske. Det jeg fikk vite om denne vesken hun ønsket seg var at den måtte være liten, hendig og gjerne litt fin.

Det var utgangspunktet mitt.

Jeg kunne ikke veldig mye om vesker. Nesten ingenting. Jeg hadde hørt om Michael Kors, for det har absolutt alle, men bortsett fra det visste jeg lite.

Før nå.

Nå vet jeg mye mer.

Det første jeg gjorde var å forhøre meg litt med noen veskedamer på jobben. Der fikk jeg et lite innblikk i diverse merker, fasonger, kriterier og ikke minst priser.

Så leste jeg meg litt opp selv. Jeg liker å gjøre et solid grunnarbeid før jeg kjøper noe.

Og så bar det ut i Oslos gater.

Jeg hadde bestemt meg for å droppe Michael Kors av den enkle grunnen at alle har det. Der det for noen år siden var stas med en Michael Kors-veske, er det nå så mange som har det at en vanlig veske kjøpt på Cubus eller H&M skiller seg mer ut.

Dermed styrte jeg retningen mot butikken Marc by Marc Jacobs.

VESKE: Her viser Tove frem sin nye veske.
VESKE: Her viser Tove frem sin nye veske.

Da jeg kom inn i butikken følte jeg umiddelbart et ubehag i hele kroppen.

Det var en slik butikk som jeg hater.

Et passe stort lokale med hyller i høyglans der en veske eller to sporadisk var plassert med passe stor avstand til neste veske.

Det var varmt grunnet de mange millionene med spotter i taket, og musikken som ble spilt var ikke noe du finner på mine spillelister med det første.

Og så var det seks-sju ansatte der. Samtlige pene, unge damer.

Hun ene rettet blikket i min retning med en gang. Hun så en naiv zebra som nettopp hadde rotet seg opp i krokodilledammen. En zebra som desperat skjønte at han ikke burde være der og mest sannsynlig vil gjøre hva som helst for å komme seg raskest mulig ut. Så hun glefset til.

– Kan jeg hjelpe deg med noe?

Jeg vurderte et øyeblikk om jeg skulle slå av kommentaren «ja, har dere vesker her?», men etter å ha jobbet i et halvt år med en 25 år gammel dame har jeg skjønt at slike vitser ikke er like gode som det mange av oss menn tror. Så jeg oppførte meg.

– Ja, det kan du sikkert, men først vil jeg kikke litt selv og så roper jeg på deg om det skulle være noe.

Hun smilte, men jeg både så og følte blikket som sa «ja, gjør det du, din gnitne, skallede kjiping».

Så jeg kikket meg litt rundt. Fant noen vesker som var kule. Og enda flere som så helt latterlige ut.

– Hey du, ropte jeg.

– Det er vel neppe noe godt tegn at prisene ikke synes på noen av veskene, men hvor mye skal du ha for den her, spurte jeg og pekte på en veske jeg synes var kul.

Damen lyste opp og kom løpende til. Hun kunne fortelle med stor iver at vesken nylig var ankommet butikken og at det ville være en veldig fin presang.

Komisk nok slet hun lenge og vel med å finne prisen selv, men da hun endelig klarte det sa jeg at det var greit.

– Jeg tar den!

Tanken på å gå i flere slike butikker skremte meg så mye at jeg ikke orket. Jeg ville bli fort ferdig. Jeg ville ut og hjem.

Den ungen damen, som forøvrig var svært hyggelig og hjelpsom til tross for blikket jeg følte noen minutter tidligere, kunne fortelle mye mer om vesken og at hun som fikk den til jul ville bli veldig glad.

– Du kommer til å score poeng nå, smilte hun.

– Nja, det er vel begrenset med poeng man kan score etter snart 14 år, men jeg håper hun blir glad, svarte jeg.

Hun smilte og takket og henviste meg bort til en pakkedisk der det sto en stakkars guttunge og pakket inn det han var god for.

De foran meg i køen fikk alle kjøpene sine i en esker, slik at pakkingen ikke ble noe problem.

Vesken jeg hadde kjøpt var derimot litt for stor for den minste esken, og altfor liten for den største.

Pakkegutten tok dermed en avgjørelse om å pakke den inn uten eske.

For å gjøre en lang historie kort så ble det ikke veldig fint, men guttungen var så blid og sjarmerende at jeg ikke orket å hisse meg opp. Han gjorde så godt han kunne.

Det ble bare så rart med en sånn presang kjøpt i en sånn butikk og med en sånn innpakning.

Heldigvis la ikke Tove merke til at gaven så ut som den var pakket inn av en rev.

Men hun ble heldigvis glad for gaven og har nå fått seg en veske som er liten, hendig og litt fin.

Og jeg for min del har ikke tenkt å sette mine føtter i en slik butikk før mest sannsynlig i desember igjen.




Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)