Hverdagsproblemer: To ting jeg bruker altfor mye tid på å lete etter

De fleste av oss kjenner til følelsen. Du finner ikke det du må ha akkurat nå.

Som regel er det bilnøklene. Her hjemme hos oss er det sjelden et problem. Vi har to sett med nøkler, kun en sjåfør og om begge settene skulle være borte, finner vi garantert det ene av dem (ofte begge) ett eller annet sted i vesken til Tove.

Nei, så jeg bruker ikke mye tid på å lete etter bilnøklene. Det jeg derimot bruker mye tid på er å lete etter følgende to objekter.

HEADSET: Hjelpe meg hvor mye tid jeg bruker på dette.
HEADSET: Hjelpe meg hvor mye tid jeg bruker på dette.

1. Headset
Jeg tør ikke tenke på hvor mye tid jeg har brukt på å lete etter hodetelefonene mine, som det så flott heter på norsk. Om det hadde vært en måte å få det eksakte antallet timer på som jeg har kastet bort på denne aktiviteten, tror jeg antallet hadde vært sjokkerende. Sikkert flere uker.

I utgangspunktet skal dette ligge i jakkelommen min. Men titt og ofte er det ikke der, noe som igjen betyr at jeg har lagt det et annet sted. Men hvor? Jeg har funnet igjen hodetelefonene mine på de mest utrolige steder. Oppi en sko. Mellom sofaputene. Ute i hagen. Ja, dette i tillegg til mindre utrolige steder som på kjøkkenbordet, hyllen i stuen og oppi andre jakkelommer.

Greien er at jeg leter og leter, og har sjelden peiling på hvor jeg har lagt dem. Og som oftest har jeg dårlig tid når jeg leter etter dem, for da jeg er på vei ut døren enten på jobb eller et eller annet ærend. Og når jeg har dårlig tid kan jeg finne på å skylde på Tove og anklage henne for å ha tatt dem. Som om hun har noe igjen for å ta mine hodetelefoner. Håpløst av meg.

Og når jeg endelig finner hodetelefonene mine bruker jeg like lang tid på å løse opp i alle flokene som har dannet seg.

SLITT: Den hører hjemme i lommen, men den er ikke alltid der.
SLITT: Den hører hjemme i lommen, men den er ikke alltid der.

2. Lypsyl
Ja, jeg vet. Det er sikkert litt morsomt at en svær, svartkledd og skjeggete mann som meg er avhengig av Lypsyl, men sånn er det. Jeg har alltid vært det. Helt fra jeg var ganske liten. Og Lypsylen ligger alltid i venstre bukselomme. Det vil si – nesten alltid. For når den ikke er i venstre bukselomme, har jeg ikke peiling på hvor den er. Og da må jeg lete.

Som med hodetelefonene finner jeg Lypsylen min igjen på de rareste plasser. I tillegg synes jentungen det er skikkelig morsomt å stikke avgårde med Lypsylen min, og hvor hun kan finne på å legge den er det ingen i hele verden som vet. Det overrasker meg ikke om det ligger flere titalls Lypsyler rundt omkring i huset vårt.

Om vi noensinne vil finne alle er heller tvilsomt.

Poenget med dette innlegget er å få ut litt frustrasjon, og å filosofere over hvor mye tid man faktisk bruker på å lete etter ting i løpet av livet.

Jeg gjorde et søk på internett for å se om jeg fant noe dokumentasjon på hvor mye tid man bruker på å lete etter ting i løpet av et liv, men ga meg da jeg plutselig innså at jeg brukte tid på nettopp å lete etter denne informasjonen også.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)