Hvordan er livet som far, Øyvind?

Dette spørsmålet er det mange som har stilt meg de siste dagene.

Svaret er enkelt:

Livet som far er helt fantastisk og noe jeg virkelig anbefaler!

Se så godt hun synes det er å få en nuss av pappaen sin.

I løpet av de siste månedene har jeg tenkt mye på det å bli far.

Folk som kjenner meg vet at jeg er glad i unger, men som jeg alltid har sagt – det er kjekt å kunne levere dem fra seg igjen etter noen timer.

Det kan jeg ikke gjøre med Madelen, og tro meg – er det en ting jeg ikke vil levere fra meg noen sinne, så er det henne.

For det er utrolig hva det å bli far faktisk gjør med deg – uansett hvor mye du har tenkt på det, eller prøvd å forberede deg.

Sånn var det i alle fall for meg – grinegutt nummer en! 🙂

Den første følelsen jeg virkelig kjente var en sterk tilhørighet – til Tove, men også til et menneske jeg aldri før hadde møtt.

Da småen dukket opp den mandagen ble det nemlig vekket til live noen følelser jeg virkelig ikke visste at jeg hadde.

– Er det ikke rart? At man kan bli så glad i et menneske man aldri har møtt? Det er sånt jeg ikke en gang gidder å diskutere med folk som ikke har barn selv, sa min eldste bror til meg bare dager etter at Madelen kom til verden.

Han har tre døtre selv.

En annen følelse jeg har kjent på de siste ukene er en slags rar form for stolthet.

Se hva jeg har klart, liksom.

Stolt over å ha gjort de valgene jeg har gjort, som i dag gjør at jeg sitter med både kone, datter og katt.

Jeg er fornøyd med meg selv, noe man strengt tatt ikke har lov til å være her i Norge.

Likevel er jeg det – og jeg sier det rett ut!

Og så er det den siste følelsen jeg har kjent en del på, nemlig takknemlighet.

Takknemlig for å ha en så fantastisk kone som gjør at jeg kan fortsette å være den raringen jeg er.

Takknemlig for at både Tove, småen og Nasse vil bo her med meg.

Takknemlig for at vi kan starte på nytt uten å rykke tilbake til start.

Ferden bare fortsetter, selv om det er over ti år siden den startet.

Det var et øyeblikk her for noen dager siden da Tove lå på sofaen og slappet av, småen lå i hybelen sin med hybelkaninen og Tussi, og Nasse lå i korgen sin og sov.

Da jeg så på de tre trøttingene som lå strødd rundt i stuen, måtte jeg smile ydmykt for meg selv.

Tilhørighet, stolthet og takknemlighet.

3 Comments

  1. Lena

    14. oktober 2012 at 17:32

    Utrolig flott skrevet! 🙂 Kjenner jeg gleder meg enda mer til å få barn etter å ha lest dette innlegget!

  2. AnetteLille

    14. oktober 2012 at 17:56

    Rørende vakkert 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)