Hvorfor gifter man seg?

Spørsmålet er like enkelt å svare på som det er vanskelig.

En av mange bryllupsgaver!

Jeg trodde aldri jeg kom til å gifte meg. Tanken hadde aldri slått meg at jeg skulle bli en ektemann.

Derfor var det nok mange, inkludert meg selv, som ble overrasket da nyheten kom om at jeg og Tove hadde giftet oss.

Men jeg fikk en såkalt aha-opplevelse bare uker før bryllupet.

Det slo meg plutselig en dag at this is it.

Tove. Det er henne.

Blir det ikke henne, blir det ingen.

Enkelt og greit.

Så da spurte jeg. Og fikk ja.

Og det var jo flott.

Så giftet vi oss. Ble kone og mann. Uten at noen visste noenting.

I ettertid har bryllup og ekteskap blitt diskutert hyppig både blant familie og venner.

Noen venner av meg har vært forlovet lenge, men har ingen planer om å gifte seg. De ser ikke helt poenget.

Noen vil ikke gifte seg fordi de begge er skilsmissebarn og dermed ikke har helt troen på ekteskapet.

Og noen andre venner av meg har lyst til å gifte seg, men vet ikke helt hvordan.

De er nemlig redde for å skuffe deler av familien hvis de gifter seg uten å ha et stort bryllup.

Og jeg skjønner hvorfor de tenker sånn.

For i etterkant av vårt giftemål har jeg også fått oppleve på nært hold hvordan det er å ha familie som føler seg snytt for en fest.

Men sånt kan man ikke ta hensyn til.

Ærlig talt.

Å gifte seg er en greie mellom to stykker. Hvordan de vil gjøre det, er opp til dem.

At enkelte familiemedlemmer setter seg selv og sine lyster i fokus, forteller mer om dem enn om noen andre.

Rett og slett pinlig.

Og så har vi dem som hadde stort bryllup, men som angrer. Som sier de skulle ønske at de gjorde som oss.

Selv har jeg aldri angret et sekund, og synes det er stor stas den dag i dag å være en gift mann.

Hva Tove mener er jeg derimot usikker på.

For da sjefen min spurte henne i morges om hun angret, svarte hun:

– Njjaaaa ….

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)