I dag har jeg gjort noe jeg synes var helt jævlig

Dagen i dag har jeg både gledet og gruet meg til.

Gledet meg fordi dagen endelig har kommet.

Gruet meg fordi opplevelsen er ubehagelig.

Jeg har nemlig tatt MR for første gang.

Det høres kanskje litt pinglete ut å grue seg til å ta en slik undersøkelse, men jeg har hørt historier om folk som har fått helt panikk og nektet å gjennomføre det.

Klaustrofobifølelsen er til å ta og føle på.

Man blir nemlig ført inn i en trang trommel hvor man skal ligge i 15 til 20 minutter.

Man må ligge helt i ro, for selv den minste bevegelse kan ødelegge bildene maskinen holder på å ta.

Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å gjennomføre.

Bite tennene i sammen og drite i alt og alle om angsten skulle ta over.

For jeg hater trange rom og følelsen av å ikke ha kontroll.

Der andre drømmer om at de faller utfor et stup, drømmer jeg om at jeg er fanget i en kiste.

Men jeg skulle klare det.

Jeg vil nemlig finne ut hva som er i veien med ryggen min.

Så jeg lukket øynene, la meg ned og ble dyttet inn i trommelen.

Jeg hadde fått utlevert et par ørepropper (det bråker noe forferdelig!) og en dings jeg skulle klemme i tilfelle jeg skulle få panikk.

Det første jeg husker er lyden.

Og at jeg ikke måtte åpne øynene.

Det andre jeg husker
er at det plutselig ble trangere inne i trommelen da maskinen begynte å jobbe. Jeg kjente hvordan noe kom oppover og presset armene mine inntil kroppen.

Det tredje jeg husker er at jeg svettet som en gris.

Det fjerde jeg husker er at jeg begynte å tenke absurde tanker om at jeg ikke skulle komme meg ut av trommelen. Og at jeg ikke måtte åpne øynene.

Det femte jeg husker er at jeg begynte å puste utrolig mye mer enn hva jeg gjorde til å begynne med.

Så erindrer jeg at MR-mannen sa til meg at jeg hadde ligget urolig og at han måtte ta noen av bildene på nytt.

Han spurte om jeg hadde det bra, der jeg visstnok skal ha svart at jeg sliter.

Det sjette jeg husker er en så total mangel på kontroll at både pustingen og svettingen økte enda mer.

Det syvende jeg husker er at jeg begynte å riste og dermed bestemte meg for å klemme på dingsen jeg fikk i tilfelle panikken tok helt av.

Det åttende jeg husker er at det plutselig ble mye kjøligere. Og at jeg ikke måtte åpne øynene.

Det niende jeg husker er at lurte på om jeg hadde vært borte et sekund eller to.

Det tiende jeg husker er at MR-mannen tok meg på leggen og sa vi var ferdige.

Da åpnet jeg øynene.

Jeg skalv, var iskald og utrolig glad.

For jeg klarte det.

Jeg kjempet en kamp mot meg selv og vant.

Og det er jeg stolt av.

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)