I går ble både jeg og småen forbanna i skobutikken

Det hele begynte så bra.

Både jeg og Tove hentet småen i barnehagen, noe hun synes var veldig stas. Jeg noterer meg dog bak øret at det var Tove hun løp til først, og ikke meg. Det skulle legge en slags føring for resten av ettermiddagen og kvelden.

For alt var liksom så kjekt.

Hun strålte da hun så oss, hevdet selv at hun var giret på en sentertur og selve bilturen til senteret gikk som en lek.

Ja, det begynte ganske bra i skobutikken også. En av disse kjedene har et sånn 2 for 1-tilbud disse dagene, og det tenkte vi å benytte oss ut av.

Vel inne i butikken begynte Tove å se etter sko til småen, småen begynte å rasere hyllene for det som var av sko med pusekatter på og jeg sto i et hjørne og passet på vognen og vesken.

Med andre ord; Det er slik det pleier å være. Jentungen er som regel en fryd å ha med seg i butikker, Tove ser på sko og jeg passer på en veske. Ingenting unormalt så langt.

GØY: Småen liker sko. En skobutikk er paradis.
GØY: Småen liker sko. En skobutikk er paradis.

Det unormale begynte først da vi kontaktet hun ene som jobbet der.

Hun svarte usikkert på våre relativt enkle spørsmål, var tydelig ukomfortabel med å forholde seg til barn og brukte ekstremt lang tid hver gang hun skulle finne en ny skostørrelse på bakrommet.

Med hver gang mener jeg to ganger.

Dette endte opp med at småen ble drittlei. Drittlei av venting, drittlei av å være i butikken, drittlei av skodamen og drittlei av oss.

Hun ble rett og slett så forbanna som vi ikke har sett henne før. I alle fall ikke ute blant folk. I en butikk.

Og når damen i butikken ikke klarer å hjelpe oss med noe av det vi ber henne om, småen skriker og jeg står i et hjørne og passer på en vogn og en dameveske … ja, da blir jeg sur også.

Dermed forlot vi butikken og satte kursen mot Clas Ohlson der vi hadde et annet ærend.

Dessverre ble det ikke noe bedre der. I kassen satt det en svenske som ikke visste noe som helst, og det var ingen andre i hele butikken. En ansatt på jobb i en Clas Ohlson-butikk. Herlig konsept.

Selv om han hevdet det ville komme noen flere om noen minutter, tilsa ikke mitt humør at jeg var fysen på noe venting.

Så da stakk vi hjem uten å ha kjøpt noe som helst. Halvannen time vi ikke får tilbake. Og med en datter som fortsatt var pissesur, trøtt og sulten, og som kun ville forholde seg til mamma.

Greit nok for meg, med tanke på både mitt og hennes humør, men litt slitsomt for Tove.

Vil jeg anta.

Kan helt avslutningsvis legge til at humøret til både meg og småen ble betraktelig bedre utover kvelden, og i dag morges var det som om verken skodamen eller senterturen hadde eksistert.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)