Jentungen gjorde oss både stolte, rørte og glade i bisettelsen til min far

De siste to ukene har vært rare. Et dødsfall i nær familie har gjerne en slik effekt.

På torsdag var det bisettelse for min far, og både jeg og Tove var spente på hvordan jentungen ville reagere og oppføre seg under denne seansen.

Det er ikke alltid like lett å vite hva man kan forvente av liten jente på to år og fire måneder.

Men du verden så fantastisk hun var.

Hun oppførte seg eksemplarisk i de 50 minuttene seremonien varte, og det eneste hun gjorde var å gjøre opplevelsen lettere for oss som hadde det litt tungt.

Som da presten leste høyt fra kransene, og sa:

– Takk for alle gode minner.

Jentungen hørte det som ble sagt, snudde seg mot presten og ropte:

– Værsååågoood!

Under salmene som ble sunget dro hun til og sang for full hals. Jeg og Tove lo mens vi gråt.

Og når det hele var over og organisten avsluttet sin siste tone, hørte vi fra jentungen:

– Yeay! Ferdig!

Hun skjønte nok at det var en alvorlig stund, og hun så at vi ikke oppførte oss som vi pleier. Men hun aksepterte det og gjorde sitt for å lette på stemningen. Min far hadde elsket kommentarene hun kom med underveis.

Hun prater også mye om at fafa (farfar) er borte, men at vi kan se på bilder. Hun vet nok ikke betydningen av det, men det er greit at hun viser en slags forståelse. Det gjør det lettere for oss andre.

Men du verden så glad jeg er for at det gikk bra.

At hun var så fantastisk.

Det gjør både meg og Tove ufattelig stolt!

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

3 Comments

  1. hanne jensen

    9. februar 2015 at 20:25

    barn er bare så hærlige,, vi har nok mye å lære av dem,,, <3

  2. Silje

    9. februar 2015 at 22:18

    Barn er så ærlige i sin væremåte at tunde ting blir mye lettere.

    Vår sønn var 4år da oldefaren døde. Vi hadde forklart gangen i sermonien, og mente vi var forberedt. Alt gikk fint til jordpåkastelsen. Første spade med jord på kisten, gutten ser på med store øyene. Andre spade med jord på kisten, gutten blir streng i blikket. I det presten skal kaste tredje spade med jord kommer det fra vår sønn høyt og tydelig «han (presten) får ikke lov å kaste jord på oldefar!» Jeg ønsket med et helt annet sted, mens resten av slekt og venner gjemte seg bak lommetørkler, skjerf eller hender for å skjule smilene.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)