– Mamma! Pappa! Sitte her!

Dette er det nye den siste uken.

Der småen har vært en lek å legge gjennom flere måneder, har det nå blitt en forandring.

Det er mer styr å legge henne, og hun våkner minst en gang i løpet av natten.

Da roper hun:

– Mamma! Pappa! Sitte her!

Når jeg går inn til henne står hun i sengen og peker på plassen der jeg må sette meg.

– Pappa sitte her meg, sier hun.

– Vil du at jeg skal sitte her med deg, spør jeg.

– Ja, svarer hun og legger seg ned igjen.

Så styrer hun litt frem og tilbake. Der det tok en time å sovne igjen forrige natten, tok det tre minutter i går.

Ettersom jeg er sykmeldt denne uken og har fri neste uke (hadde blitt sykmeldt om jeg ikke hadde hatt fri), er det jeg som tar meg av den nye natterutinen til småen.

Og skal jeg være helt ærlig så gjør det meg ikke så mye.

Jeg synes nesten det er litt koselig. Og skjønt. Det er en eller annen farsfølelse som varmer hver gang småen våkner på natten, og den eller de hun vil at skal være der med henne er meg eller Tove.

Det er noe rørende over å se hvordan hun finner roen og faller til søvn igjen bare fordi hun vet at jeg sitter der. At jeg er der. Og passer på henne.

Så får vi se om dette er noe som har kommet for å bli. Om det er langvarig.

For jeg tviler på det er så koselig og skjønt å stå opp hver natt klokken 1.30, når både jeg og Tove må opp klokken 5 …

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)