Meg og min aldri så lille angst for jenter – del 2

For noen uker siden fortalte jeg historien om meg selv og min lille angst for jenter.

Her kan du lese del 1

Historien stoppet en gang midt på gymnaset, og det er der dette innlegget fortsetter.

For selv om det gikk et lys opp for meg om at det kanskje ikke var så skremmende med jenter, tok det ikke av for det.

Jeg fortsatte å holde meg i bakgrunnen og lot andre ta seg av sjekkingen.

For der venner av meg ikke tenkte på annet enn jenter, hadde jeg mer enn nok med fotball, Football Manager og film.

Akkurat som den dag i dag.

Men det var en ting som forandret seg i løpet av det andre året på gymnaset.

Selvtilliten min.

Jeg ble mer sikker på meg selv, jeg turte mer og sammen med en kamerat ble jeg på mange måter skolens klovn.

I alle fall en av dem.

Jeg har alltid likt å underholde.

Å få andre til å le har gledet meg siden jeg var bitteliten.

Men det var først på gymnaset jeg turte å opptre foran store mengder med mennesker.

Det var på gymnaset jeg turte å underholde alle de andre – enten det var lærere, eldre og yngre medelever eller skumle jenter med kritiske øyne.

Det var på gymnaset jeg turte å ofre meg selv for at andre skulle le.

Og det faktum at jeg gjorde disse tingene førte igjen til at det var flere jenter som snakket til meg.

Jeg skal ikke skryte av at jeg var en damemagnet.

Det har jeg aldri vært.

Og det kommer jeg aldri til å bli.

Men plutselig var det så mange flere som ville prate med meg.

Jeg fikk plutselig jentevenner.

En godfull kompis sa en gang til meg følgende:

– Faen, Øyvind. Når du er i nærheten slipper ikke vi andre til. Du blir liksom alltid midtpunktet. Den alle synes er morsom og vil snakke med. Vi andre har ikke en sjanse.

Dette er faktisk helt sant. Han sa det.

Og det kan stemme det.

Men jeg så aldri på det som min feil.

Eller noe jeg burde beklage.

For når jeg og vennene mine ankom vorspiel eller fester hadde de fleste av kameratene mine et mål for øye – damer.

Jeg derimot ville ha det hyggelig.

Få andre til å le.

Så når kompisene mine satt med et lett slørete blikk og lekte interessert i det den peneste damen fortalte, ga jeg litt faen og dro gjerne en historie til alle om hva som skjedde når jeg skulle handle på Kiwi tidligere den dagen.

Eller når jeg skulle ta bussen. Eller hente posten.

Eller historien om den gangen jeg gikk på trynet utenfor Bystasjonen i Bergen midt i rushen.

Helt vanlige og enkle historier.

Fortalt til alle.

Såvel gutter som jenter.

Og det ble som regel tatt godt i mot.

Folk lo og koste seg.

Og da var jeg fornøyd.

Kompisene mine, som nå satt og hørte på den ikke fullt så pene venninnen til den fine damen de hørte på tidligere, ble fullere og fullere.

Og surere og surere.

At jeg ofte valgte å takke for meg svært tidlig disse kveldene (det hendte ofte at jeg dro hjem etter vorspielet … da hadde jeg liksom gjort mitt), gjorde at jeg ofte ble sett på en litt sånn mystisk raring.

Alt til min fordel.

Jeg ville heller være en mystisk raring enn en full ekling.

Angsten jeg en gang hadde for å bli sett og koblet til jenter forsvant.

Plutselig gikk det nye rykter om at jeg likte en jente i parallelklassen.

Det stemte ikke.

Men det gjorde meg ikke noe.

Jeg brydde meg ikke om at folk trodde det.

Jeg synes det var hyggelig.

Og det var noe helt nytt.

Det finnes fortsatt jenter jeg har litt angst for.

Som f.eks jenter med slips.

Eller jenter som skifter farge på håret altfor ofte.

Men de er ikke så skumle som de en gang var.

Det er jeg glad for …

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)