Meg og min aldri så lille angst for jenter

Jeg har lenge prøvd å skrive et innlegg om mitt ekstremt anstrengte forhold til jenter.

Nå skal jeg gjøre et skikkelig og ærlig forsøk.

Jeg er redd det blir delt opp i flere innlegg.

Det hele høres kanskje rart ut ettersom jeg er gift og greier.

Jeg har tross alt funnet meg et perfekt eksemplar av arten og attpåtil klart å holde på henne i snart ni år.

Men helt fra jeg var liten til jeg var ganske gammel, har jeg synes alt som har involert jenter har vært pinlig.

For å være enda mer presis – alt som har involvert det å bli forbundet/koblet til og med jenter.

Jeg har alltid likt jenter, noe som selvsagt har vært et problem ettersom jeg har litt angst for dem.

På barneskolen likte jeg godt en i klassen.

Men tanken på å gjøre henne oppmerksom på det var aldri aktuell.

Istedenfor slo jeg meg til ro med å se at hun var kjæreste med andre enn meg.

Der noen av kompisene mine både danset, flørtet og kysset, synes jeg det var helt kult nok å henge med de tre i klassen som var enda kjipere enn meg.

Hvorfor jeg valgte å gjøre det på denne måten vet jeg ikke, men det må være en blanding av å være redd for å bli avvist/latterliggjort og/eller angst for å vise andre at jeg faktisk likte jenter.

Det siste er jo selvsagt en svært merkelig teori, men den stemmer faktisk godt med mine opplevelser de første 20 årene av mitt liv.

På et tidspunkt i livet mitt er jeg sikker på at jeg ville valgt at andre hadde trodd jeg likte gutter fremfor jenter.

Så pinlig synes jeg det var.

Da jeg var 11-12 år var det en jente som likte meg.

Det var helt grusomt.

Hun var kusinen til en i nabolaget og var på besøk for sommeren.

Jeg kunne knapt gå ut.

Jeg husker en kamerat ga henne et passbilde av meg, som hun kysset på og klemte inn til seg.

Jeg var lamslått og visste ærlig talt ikke hva jeg skulle gjøre.

En dag var jeg på vei hjem fra fotballtrening.

Plutselig så jeg henne 20-30 meter foran meg.

Omveien jeg valgte var like lang som den var verdt det.

Jeg var livredd den jenten.

Det verste av alt var jo at hun var veldig søt og pen også.

Men frykten min for at andre skulle se at jeg snakket, flørtet eller var sammen med en jente, var for stor.

Det var ingen bedring å spore da jeg begynte på ungdomsskolen.

Jeg synes det var flere søte jenter i klassen, men det var aldri aktuelt å gjøre noen oppmerksom på det.

Det var altfor pinlig til at jeg ville utsette meg selv for noe sånt.

Derfor gikk jeg på skolen, gjorde det jeg måtte og dro hjem igjen.

Jeg var ikke med på en eneste klassefest eller noen andre sosiale sammenhenger.

Jeg var vettskremt.

Det rare er jo at jeg hadde en jente som bestevenn de første årene av mitt liv.

Men det var jo før det ble virkelig interessant med det motsatte kjønn.

I alle fall på den måten.

Og det var da våre veier gikk til hver sitt.

Man skulle gjerne tro at det ble bedre når man passerte 16-17 år.

Gymnas og greier.

Men neida.

Langt derifra.

Min panikk for å bli koblet til en eller annen jente var like stor … om ikke større.

Jeg husker fortsatt en mandag jeg kom på skolen.

Det var tidlig morgen, da det plutselig kom to karer løpende etter meg i gangen og ropte:

– Var det du som klinte med NN i helgen? Vi ler oss ihjel. Faen så kult. Hvordan var det?

Lettere sjokkert og totalt uvitende om hva de snakket om, mistet jeg for en gangs skyld både munn og mæle.

– Jævlig kult. Hun er jo rådigg. Vi trodde ikke du var sånn, fortsatte de.

Fortsatt uvitende om hva de snakket om fikk jeg i det minste bekfreftet at det var noen som faktisk trodde jeg likte gutter fremfor jenter.

– Ehh … jeg aner ikke hva dere prater om, svarte jeg.

Plutselig kom det en annen kar løpende, og sa:

– Det var jo ikke han Øyvind da! Er dere helt idiot? Det var jo han andre Øyvind som klinte med NN!

Og så løp de avgårde for å finne rett person med rett info.

Igjen sto jeg som et stort spørsmålstegn.

Jeg skalv, svettet og følte meg kvalm.

Tenk så pinlig det hadde vært om det var meg.

Om det var jeg som hadde klint med en av de hotteste damene på hele gymnaset.

En hendelse alle ville høre mer om.

Som de andre gutta omtalte som «jævlig kult».

Nei, det hadde vært pinlig, konkluderte jeg og inntok klasserommet.

Det var først noen dager senere tanken plutselig slo meg.

Hadde det egentlig vært så pinlig?

Sånn egentlig?

To be continued …

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

3 Comments

  1. Karoline

    27. mai 2011 at 11:27

    Du skriver mange spennende historier. Gleder meg til neste del. Stå på 🙂

  2. Meg og min aldri så lille angst for jenter – del 2 | vi er et EKTEPAR

    20. juni 2011 at 18:30

    […] 20 jun For noen uker siden startet jeg historien om meg selv og min lille angst for jenter. Her kan du lese del 1 […]

  3. maria

    7. april 2013 at 18:23

    HVEM var det du likte på barneskolen?!?!?! NYSGJEEEEERRIG 😀 😀 😀

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)