Kveldsvaktuken min begynner om noen få timer, og en vanlig kveldsvaktuke for meg betyr at jeg sover lenge, ser litt på TV, dusjer og kommer meg avgårde på jobb.
Denne uken har jeg satt meg som mål å jogge to-tre ganger før jobb.
Derfor synes jeg selv at jeg var kjempelur da jeg la ut på tur for en time siden.
Da har jeg jo seks dager på meg til å få gjort unna den siste – eller de to siste – joggeturene.
Det er bare en ting.
Slitsomt og kjedelig.
Jeg hadde glemt hvor UTROLIG kjedelig det er å jogge.
Første del av joggeturen gikk greit.
Pusten var fin, men jeg hadde vondt i leggene, anklene, knærne, lårene, ræven, ryggen og hodet.
Dermed måtte jeg ha en liten gå-pause.
Jeg var helt inne i mine egne tanker da jeg plutselig hører:
– Det er bare fine folk som går midt i veien.
En blid dame på sykkel kom opp på siden av meg, noe som gjorde at jeg skvatt noe helt inn i granskauen.
Min reaksjon gjorde sitt til at hun også skvatt, og dermed ble det et ganske så festlig scenario.
– Helsiken, nå skvatt jeg noe jævlig, svarte jeg, før jeg la til at det er fine og lettskremte folk som går midt i veien.
Damen lo, beklaget at hun skremte meg og syklet videre.
Jeg tok fatt på neste løpeøkt som er et ganske langt parti på grus.
Halvveis merket jeg at dette ikke kom til å gå, men så så jeg plutselig naboen.
Og da kunne jeg jo ikke stoppe.
Dermed ofret jeg alt og la på sprang.
Da jeg passerte henne ropte hun at jeg var flink og da kunne jeg jo i hvertfall ikke stoppe.
Så da måtte jeg bare fortsette helt til jeg holdt på å kollapse litt lenger oppe i veien.
Resten av turen gikk jeg.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønner meg på disse folkene som synes det er gøy å trene.
Og hvor blir det av dette overskuddet alle snakker om?
Joda, jeg skjønner jo at det ikke skjer noe etter en joggetur i ny og ne, men hvor lang tid tar det egentlig før man synes det er skikkelig artig å trene?
Og når kommer overskuddet som gjør at jeg ikke blir trøtt hverken på jobb eller hjemme, og kun har lyst til å male huset, støvsuge, handle, jogge og hoppe fallskjerm?
Jeg bare lurer.
Tror jeg skal prøve å gi det en sjanse, nemlig.
Jeg har blitt litt motivert av nabo-Tor og kollega-Christofer – to godgutter som plutselig har blitt treningsnarkomane.
Og når de klarer det bør vel jeg klare det også, eller? 
Når det blir gøy? Det blir gøy når du merker fremgang, når du får en følelse av mestring, når du skjønner at treningstid er din egen tid, tid hvor du lærer deg selv å kjenne på en ny måte. Og ikke minst, det blir gøy når du trener for treningens egen skyld, og ikke som middel til å oppnå en eller annen effekt.
Alt dette fordrer jo at du driver med noe du liker, eller i det minste har potensiale for å like. Personlig liker jeg styrketrening av diverse former, yoga, løping og fjellturer, f.eks. Det er aktiviteter som gjør meg glad, og da er det gøy. Men sett meg på en spinningsykkel eller en tredemølle, løpe rundt en bane eller svømme lengder i et basseng, og jeg holder kanskje ut i 5 min. Kanskje.
Hvorfor jogger du?
-For å komme i form? Da er spørsmålet, i form til hva?
-For å bli slankere? Da er det i hovedsak kosthold som gjelder.
-Fordi det er enkelt? Sykling er enklere; det er mye teknikk i løping, en del ting å passe på hvis man ikke vil ha vondt.
-For å få en utendørsopplevelse samtidig som hjerte og lunger får jobbet litt ekstra? Da begynner vi å nærme oss noe.
For øvrig er det ikke alltid gøy. Noen dager er det omtrent som alle andre ting du skal gjøre i løpet av en dag; du gjør det, krysser det av den mentale sjekklisten, og fortsetter til neste punkt, akkurat som tannpuss og mating av katt. Andre dager er det det siste du kunne tenke deg å gjøre, og da kan det være greit å spørre seg selv hvorfor. Er det fordi du er sliten etter jobb, så er det kanskje like greit å bare få det unna. Om det derimot er fordi du absolutt ikke liker den valgte aktiviteten, så er det muligens en tanke å shoppe rundt etter en annen treningsform.
Når det gjelder overskudd, så er du selvsagt inne på det når du sier at det ikke kommer etter en og annen sporadisk økt. Og det er mulig du kanskje kommer til å bli bittelitt skuffet over at du ikke kommer til å bli meth-amf-speedet av å trene. Men det kommer snikende – plutselig er du istand til å gjøre mer over lengre tid enn før, og de gangene du blir skikkelig sliten, så henter du deg inn igjen mye raskere. Helt automagisk.
Så om det butter imot med joggingen, så prøv noe annet. Kanskje dette andre passer deg bedre? Og om du gjerne vil fortsette med jogging, fordi det er en aktivitet du etter hvert setter pris på (det tok meg noen måneder, for å si det sånn – måtte legge om hele løpestilen min for å unngå å herpe knærne på hver løpetur..), så begynn rolig. Jogg noen minutter, gå et par minutter, jogg igjen. Marathon-utøver bruker den teknikken, så det ingenting å skamme seg over. Gi en lyd, så kan jeg sende deg flere linker til mer info enn du noensinne vil få bruk for.
Lykke til, da!