Når naturlige ting er pinlig – annen del

Mitt forhold til dansing er ekstremt anstrengt.

Det er det to grunner til:

Slow og brudevals.

Dette må være to av de aller pinligste tingene vi mennesker kan utsette oss selv for.

Og ofte er det visstnok frivillig også.

Om jeg har oppfattet det korrekt.

Jeg husker slow som en latterlig og småpatetisk greie helt tilbake til barneskolen.

Jeg var på en klassefest og ante som vanlig fred og ingen fare.

Jeg spiste pølser og melkerull, snakket om Ghostbusters, plystret og vaste ellers rundt i mine egne tanker.

Ja, sånn som vanlig.

Så begynte ting å skje.

Noen dempet lyset.

Det kom rolige sanger over høytalerne.

Duften i lokalet besto plutselig av billig deo og munnspray.

De overmodne og mye større jentene tok fatt i hver sin stakkar.

Nå skulle det danses slow.

Klinedansen over alle klinedanser.

Jeg husker jeg ble spurt jeg også.

Men jeg nektet.

Jeg skjønte ikke hva som skjedde, men jeg skjønte at jeg ikke ville være med på det.

For der vugget de rundt på dansegulvet.

Jentene, som alle var 10 cm høyere enn oss guttene, hadde 10 cm høyere hår enn oss guttene og som var 10 ganger sterkere enn oss guttene.

Og de holdt fast.

De holdt fast på hver sin gutt.

Stakkaren slapp ikke unna uansett hvor mye han prøvde.

Han var fanget i et uovervinnelig grep.

Klinedansen måtte fullføres.

Så gikk det noen år og jeg var så heldig at jeg slapp unna all form for dansing i livet mitt.

Det kan selvsagt ha noe med at jeg ikke gikk på verken klassefester eller ungdomsklubber.

Men da jeg var gammel nok til å gå på byen, møtte jeg igjen min gamle skrekk.

Slow.

Overraskelsen var stor da jeg innså at konseptet hadde endret seg.

Ikke bare hadde rollene blitt byttet om, ettersom guttene nå var både høyere og sterkere.

Dansen var også mye mer vulgær.

Nå kunne jeg nemlig se kamerater av meg innta dansegulvet, og kveldens siste dans, med et desperat blikk i øynene.

De røsket fatt i første og beste ledige dame, holdt rundt dem som om det skulle ha vært en sekk med pengesedler, og vugget rundt på gulvet – akkurat som i gamle dager.

Men det som en gang bare var en klinedans, var nå – i voksen alder – en kline- og klådans.

Dermed kunne jeg sitte på barkrakken og se på nyvoksne par beføle hverandre fra topp til tå, til tonene fra «Love Hurts» eller «Purple Rain», mens de vugget frem og tilbake som en stor, ustø pingvin.

De siste ti årene har jeg som regel takket for meg og dratt hjem lenge før kveldens siste dans ble et faktum.

Derfor var sjokket stort da jeg oppdaget at det finnes en dans som faktisk er enda verre enn slow.

Nemlig brudevalsen.

For brudevalsen går inn i historiebøkene over noe av det aller pinligste man kan utsette seg selv for.

Tenk på det.

Du er sliten etter en lang dag.

Det har gått i ett siden du sto opp så altfor, altfor tidlig.

Du har dusjet og kanskje vært hos frisøren.

Du er stivpyntet – kledd i noe du aldri har gått i før, og som du aldri vil gå i igjen.

Du har nettopp sagt ja til en du ikke er helt sikker på om du liker.

Du har blitt kastet ris på av familiemedlemmer du ikke har sett før.

Du har fått klemmer og lykkeønskninger fra naboene du strengt tatt hater og vennene til dine foreldre du ikke helt husker hva heter.

Du har spist mat som var flott, men ikke så veldig god.

Du har hørt på taler som alle handlet om det samme, og som du vet er bare løgn fra ende til annen – de måtte jo si noe fint.

Vitsene fungerte heller ikke, men du lo likevel.

Men nå … nå … endelig … nå er det snart over.

Bryllupsnatten venter.

Nei …

Det gjenstår en ting.

Brudevalsen.

Angst.

Plutselig skal alle disse menneskene du knapt vet hvem er samles i en ring.

Og midt i den ringen skal du stå.

Sammen med hun eller han du har giftet deg med.

For å danse en dans.

Som ingen av dere kan.

Du er mett, lei og klar for bryllupsnatten.

Likevel står det onkler med videokamera og kusiner med tårer i øynene rundt deg.

Dette er kveldens høydepunkt.

Nå starter musikken …

Det er pinlig, det!

Herregud så pinlig …

Fire tilfeldig utvalgte innlegg fra ektepar.com:

2 Comments

  1. Laila

    2. april 2011 at 13:49

    Haha,klinedans er virkelig minner…og jente som jeg r så var det jo nesten kveldens høydepunkt..hoho. Brudevals har jeg ennå tilgode å gjennomføre da…men om det engang blir,så vil den nok sikkert ikke bli så pinlig som du beskriver over her..håper jeg.

    1. Øyvind

      2. april 2011 at 13:52

      Hehe. Du får blogge om det, når den tid kommer! 🙂

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)