Plutselig falt mannen foran meg ut i togsporet

Tidligere denne uken havnet jeg i en merkelig situasjon for andre gang på kort tid.

Det er bare en knapp måned siden jeg møtte på en dement dame som ikke ante hvor hun var, men som jeg fikk fulgt trygt hjem etter litt om og men.

Og for noen dager siden skjedde det nok en ekkel situasjon rett foran øynene på meg.

Jeg skal ikke plage dere med detaljene, men en full mann ramlet altså ut i togsporet uten at jeg rakk frem i tide. Sammen med en flott og initativrik ungdom hoppet vi ut i sporet og fikk løftet mannen opp på perrongen igjen. Dessverre hadde mannen slått seg voldsomt i fallet og blødde kraftig.

Han var ved bevissthet da han ble fraktet bort av noen vektere.

Man leser om sånt i avisene og ser lignende episoder på TV. Nå har det skjedd meg to ganger at jeg har hjulpet til når noen medmennesker trenger det. Det føles godt.

Samtidig har jeg irritert meg ganske mye over ting jeg kunne ha gjort annerledes. Spesielt etter episoden med han som ramlet i togsporet. Jeg kunne nok ha gjort flere ting mye bedre i den situasjonen, men det er det for sent å tenke på nå.

Men neste gang.

Når det er sagt så håper jeg ikke det blir noen neste gang. For begge hendelsene kunne jeg godt ha vært foruten. Jeg skulle aller helst sett at den eldre damen ikke var ute og gikk den ettermiddagen, og jeg skulle gjerne sett at mannen på perrongen ikke var så full som det han var.

Men det er godt å hjelpe andre uansett.

Det er det greit å kjenne litt på i disse dager.

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)