Plutselig var begge to over alle hauger

– Dette kan da ikke være så vanskelig, tenkte jeg.

Vi var på Egons og hadde nettopp spist. Jeg, Tove og småen. Og Marianne og sønnen hennes.

Ungene var leie av å sitte i restauranten, så jeg tenkte jeg kunne ta dem med meg ut på tur i gågaten på kjøpesenteret vi var på.

Da kunne mødrene sitte og kakle sammen, mens jeg ville score poeng for bra initiativ og mye ansvarsfølelse.

Men vi hadde knapt kommet utenfor restauranten da jeg skjønte at dette var en dårlig ide.

– Se! Børds!, ropte Madelen og satte kursen mot et stativ med Angry Birds-ballonger.

Samtidig tuslet han andre totalt motsatt vei, mer eller mindre målrettet mot disse rullebåndene som har erstattet rulletrappene.

– Faen, tenkte jeg og løp etter guttungen. Madelen sto i det minste stille.

I det øyeblikket jeg får tak i gutten, begynner han å grine. En høy og grusomt nasal lyd som jeg ikke er vant med. I ren desperasjon setter jeg han ned igjen, og prøver å geleide han mot Madelen. Hun står fortsatt og ser med håpefulle øyne mot ballongene.

Men han er ikke mye interessert i å høre etter. Så han snur seg igjen og setter kursen tilbake der vi kom fra.

– Madelen! Kom her!, ropte jeg. Hun er vant med å høre mine kommandoer, og jeg tenkte at det var lettere å snakke til henne enn til han andre.

Og joda. Hun hørte etter hun, og la på sprang mot meg. Problemet var bare at hun falt.

Madelen griner sjelden når hun faller, men hun setter pris på litt trøst. Dermed måtte jeg nok en gang ta tak i guttungen, for så å skynde meg bort til Madelen. Guttungen begynte selvsagt å grine.

Innen vi var kommet bort til Madelen hadde hun kommet seg på beina igjen. Nå hadde hun fått øye på rullebåndene og fosset forbi oss i stor fart.

Med et enormt byks klarte jeg å få tak i henne, og med en skrikende guttunge på armen og hun i hånden, fant jeg ut at det var best å komme seg inn på restauranten igjen.

Jeg satte gutten ned, leide dem i hver sin hånd og gikk inn.

Svett, sliten og totalt utkjørt kom jeg tuslende tilbake til bordet i håp om skryt for innsatsen, og takknemlighet for at mødrene hadde fått litt kvalitetstid uten ungene.

Problemet var bare at jeg hadde vært borte i nøyaktig tre og et halvt minutt.

Sånt blir det ikke ros å få av. Snarere tvert i mot.

LIK OSS GJERNE PÅ FACEBOOK OM DU IKKE ALLEREDE GJØR DET

Legg gjerne igjen en kommentar, om du vil! :)