feb 142012
 

I dag er det den store kjærlighetsdagen, og for oss som er på Facebook har det vært et rent mareritt å lese alle de forskjellige kjærlighetserklæringene folk klarer å lire av seg.

Noen har hyllet ektemannen sin, andre har hyllet kjæresten.

Noen har hyllet selve kjærligheten, mens andre har hyllet ungene sine.

Ja, jeg så til og med noen som hyllet hunden sin.

Det er liksom ikke måte på hvor mange og hvor mye man skal hylle på en dag som dette.

Jeg skjønner det ikke.

Mistforstå meg rett – jeg skjønner at man vil hylle den man er glad i.

Greit nok det.

Men jeg skjønner ikke at man må gjøre det slik at alle kan se det.

Er ikke det viktigste at den det gjelder vet om det?

Hadde Tove skrevet en melding på Facebook-veggen min der det sto noe ala «Gratulerer med dagen. Elsker deg», så hadde jeg trodd det var noe alvorlig gale.

Det hadde vært helt utrolig merkelig.

Hun hadde garantert følt det samme om hilsenen kom fra meg.

Vi er heller ikke noe klengete når vi er ute blant folk. Behovet er der ikke.

Andre par diller og duller med hverandre og elsker å fortelle verden – spesielt på Facebook – om hvor fantastiske kjærester de har, hvor mye de elsker hverandre og bla, bla og mere bla.

Jeg vet ikke hvorfor, men vi har kanskje ikke det samme behovet for å fortelle alt og alle om hva vi føler for hverandre.

Kanskje det er derfor vi giftet oss i det stille også?

Vi hadde ikke noe behov for en hel dag som kun handlet om oss.

Vi lar disse tingene være mellom oss to det gjelder, uten å involvere så veldig mange andre.

Nå vet jeg at flere av dere (jeg tror til og med jeg kan navngi dere) tenker noe ala «men å plage oss med denne forbanna bloggen, det gjør dere», og det er en ærlig tanke det.

Men her plager vi dere med trivielle, hverdagslige og forhåpentligvis morsomme ting, som igjen gjør at det dere sitter igjen med en god følelse fremfor å være irritert.

Hadde bloggen handlet om uendelig lange kjærlighetserklæringer til Tove, tror jeg dere hadde blitt ganske så leie.

Heldigvis for dere (og oss) er verken jeg eller Tove skapt til å være klissete.

Vi er kanskje ikke som alle andre, men det er vi veldig glade for.

«Valentines Day» ble litt amputert for vår del i år ettersom Tove jobber i kveld.

Men det trenger ikke å bety at vi ikke har overrasket hverandre med noe hyggelig likevel.

Vi trenger bare ikke å dele det med dere … :)

Noen foretrekker å sende en kjærlighetsmelding på Facebook, mens andre ... :)

feb 062012
 

Det hevder Tove etter å ha sett mannen hennes, altså meg, støvsuge nå i ettermiddag.

For som jeg skrev om i går kveld så glemte jeg å støvsuge som avtalt.

Dermed måtte jeg gjøre det i ettermiddag.

Men fy grisen så utrolig kjedelig det er.

Derfor har jeg utsatt og utsatt det, helt til klokken 19 … da hentet jeg støvsugeren.

Problemet er bare at det er så ekstremt lite givende å støvsuge at jeg aldri kom helt i gang.

Til slutt ble Tove litt irritert og ga meg sinteblikket hennes.

Så da startet jeg.

Men jeg verken fant eller så noe støv.

Dermed var det heller ikke så lett å vite hvor jeg skulle støvsuge.

– Støvsug overalt, kommanderte Tove fra sofaen.

Så da gjorde jeg det.

For å gjøre det hele litt gøyere fant jeg på mye tull underveis, slik at jeg fikk Tove til å le.

Det klarte jeg elegant.

Hun lo faktisk opptil flere ganger på svært kort tid, så jeg har tydeligvis mer å hente på det humoristiske enn på selve støvsugingen.

Og dommen etter endt innsats var klar:

– Det var for mye lek, men du var flink, Øyvind.

Så jeg er fornøyd.

Og håper det er lenge til jeg må gjøre det igjen.

jan 072012
 

Oh, yes!

Jeg skal til London og går alt som planlagt setter jeg kursen mot Englands hovedstad tirsdag formiddag.

Mmm ... London. For et vakkert sted!

Dette blir min femte tur til London, og mitt femte besøk på White Hart Lane for å se Tottenham spille hjemmekamp.

Gleder meg som en unge!

Tove blir ikke med da hun ikke har fri.

Istedenfor reiser jeg med det som så smått har blitt min faste reisepartner til London, kompisen min Øyvind.

Vi har også klinket til og bestilt et helt nytt hotell et helt annet sted enn der vi pleier å bo.

Det blir spennende.

Det blir også en kort og intens tur til London, da vi drar hjemover til Norge allerede på fredag.

Men digg blir det garantert!

Til sammen blir det tre hele dager i London – ja, faktisk litt mer enn det også, så vi skal nok få gjort litt av hvert moro den tiden vi er der borte.

nov 102011
 

For noen uker siden skrev jeg i et innlegg at jeg er utrolig dårlig til å tegne.

I samme innlegget ba jeg om utfordringer til hva jeg skulle tegne, og utfordringene kom – jeg fikk beskjed om å tegne en bil og en båt.

Og det har jeg gjort:

Her har Øyvind tegnet en båt og en bil.

Selv er jeg overraskende godt fornøyd.

Jeg føler at man fint kan se at dette både er en båt og en bil, selv om jeg aldri har sett noe som ligner i virkeligheten.

Konklusjon: Jeg er fornøyd!

Men så slo det meg plutselig.

For femten minutter siden.

Tove er jo også skremmende dårlig til å tegne, så jeg tuslet ut i stuen, ga henne et papir og en grønn tusj og ba henne om å tegne en ku og en peis.

Og bare så det er sagt – dette er et seriøst og ærlig forsøk på å tegne så fint som bare mulig.

Her har Tove altså tegnet en ku. Og en peis. Jeg tror det er kuen som er til venstre.

Hahaha! :)

Sorry at jeg ler, men dette er noe av det morsomste jeg har sett på lenge.

Da Tove satt i stuen og tegnet hørte jeg plutselig at hun begynte å le:

– Herregud. Kuen ser jo ut som en dinosaur!

Vel, jeg har vel aldri sett verken en ku eller dinosaur med et såpass bredt smil.

Eller med en svær hånd stikkende ut av magen. (Tove hevder det er et jur).

– Jeg er mye flinkere til å tegne ting jeg ser, forsvarer Tove seg.

Vel, du satt tre meter unna peisen da du tegnet den.

Og den ser ikke slik ut som du har tegnet.

Sorry, konemor! :)

Men utrolig morsomt var det.

Konklusjon: Tove synes selv dette var overraskende dårlig. Jeg sier meg enig.

Men vi tar gjerne i mot flere utfordringer fra dere som følger oss.

For dette var jo hysterisk festlig.

Synes vi selv i alle fall.

(Til info for nye lesere: Tegningene er altså tegnet av en mann på 32 år og en dame på 31 år).

sept 022011
 

Da jeg fant disse bildene av oss måtte jeg bare blogge dem.

De er tatt for cirkus 15 år siden og jeg synes faktisk vi hadde vært en god match den også, ikke sant?

Dette hadde garantert vært skolens kuleste par. Eller ikke.

Det som er skremmende er hvordan vi har utviklet oss.

Tove har jo bare blitt lekrere og lekrere med årene (les: solbrun blondine), mens jeg har blitt en skallet tjukkas.

Likevel er det nå jeg har kone og er gift og greier.

Den gangen – da jeg hadde hår med et tilsynelatende solid hårfeste – hadde jeg mer enn nok med fotball og Donald-pockets.

Nei, det er rare greier.

Men likevel … utrolig morsomt å se tilbake på! :)

aug 262011
 

For i dag har jeg nemlig navnedag.

Jippi!

Øyvind er i følge Wikipedia av urnordisk opprinnelse.

Det er også det norske mannsnavnet som trolig har flest betydninger.

Selv foretrekker jeg betydningene «den gavmilde», «stridsmann» eller «seierherre» fremfor «en som alltid har pust igjen til ny dyst».

For det siste der stemmer ikke uansett.

Navnedagen skal feires med Brann-kamp på TV og deilig mat sammen med min alltid så strålende kone.

Perfekt!

Øyvind - et flott navn!

aug 112011
 

Tirsdag morgen spurte jeg Tove om noe utrolig dumt.

- Skal vi gå på fjellet i dag?

Tove svarte som ventet ja.

Dermed var det bare å stå opp, spise frokost, få på seg turtøyet og komme seg ut.

Hovlandstøylen ventet.

En time senere lå jeg gråtende oppi skauen og angret bittert på det dumme spørsmålet jeg stilte da jeg våknet.

For makan til slitsom tur kan jeg ikke huske å ha gått noen gang.

Det kan sammenlignes med en veldig lang versjon av Stolzekleiven her i Bergen.

Det gikk rett opp.

Det var aldri en pause.

Man befant seg hele tiden i en bratt oppoverbakke.

Og Tove dro den ene løgnen etter den andre.

- Dette er den bratteste bakken, Øyvind.

Like etter kom det en enda brattere bakke.

- Nå er det ikke langt igjen, Øyvind.

Da var det hundre millioner kilometer igjen.

For en oppmuntring.

Men opp kom jeg.

Stolt som en hane.

Og for en utsikt!

Det var vel verdt det, noe du kan se av bildene under:

Ti sekunder før dette bildet ble tatt satte jeg på kameraets selvutløser.

Det er ikke lov å klage på utsikten.

Dette er i følge Tove et sel.

Dette er Eikefjord down town.

jul 182011
 

Sommeren 2004 fant jeg og min gode venn Erlend ut at vi skulle begynne å trene.

Jeg skulle skrive om opplevelsene våre i lokalavisen jeg jobbet i, og det hele ble en ganske så festlig greie.

Så lenge det varte.

Her kommer første del av treningsserien jeg og Erlend hadde i Åsane Tidende sommeren 2004.

Blir det flere enn 10-12 stykker som liker dette, kommer del 2 om ikke så altfor lenge.

(Klikk på bildet for å få et mye større bilde! Deretter kan du sikkert klikke på det enda en gang – og da blir det kjempestort!)

jun 122011
 

Det er ganske sykt å tenke på.

I løpet av de første ukene av juni 2002 tok livet mitt noen helt nye vendinger.

Det var da jeg flyttet hjemmefra og inn i kollektiv med to kamerater.

Og det var da jeg traff Tove.

Jeg husker at vi overtok gigantleiligheten i Sandviken 1. juni, 2002.

Jeg og kameratene mine – Øyvind og Erlend.

Tove hadde jeg snakket med en stund på nettet.

Perfekt tidspunkt
Det var på tide og møtes, og tidspunktet var perfekt.

Jeg hadde flyttet hjemmefra, bodde i stor leilighet sentralt i Bergen … og ja, jeg følte det var på høy tid å kjøre på.

Tove lot seg tydeligvis sjarmere av dårlige vitser og mitt blide åsyn, og for å gjøre en lang historie kort flyttet hun inn i kollektivet vårt året etter.

Hun erstattet da Øyvind som pakket sakene sine og flyttet til USA.

Så der bodde vi sammen – jeg, Tove og Erlend.

Data og kål
Men så skjedde det mye greier igjen.

Året var 2004.

Erlend hadde funnet seg en make og innså plutselig at livet inneholdt andre ingredienser enn data, kål og ekkel vegetarmat.

Han kom snart til å flytte.

Tove var nyutdannet, hadde fått jobb på Sørlandet og allerede flyttet.

Jeg hadde en vikarjobb på en SFO og jobbet som frilansjournalist i en avis som aldri skjønte hvilken gullgruve de satt på.

Dermed var valget enkelt.

Jeg flyttet etter Tove og forlot dermed familie, venner og Bergen by.

Etter en kort periode på Sørlandet endte vi opp her på Østlandet.

Og her har vi vært siden.

Vi har fått jobber, kjøpt leilighet, fått katt og nye venner.

Ja, vi har til og med giftet oss!

Ler fortsatt
Og i disse dager har vi altså vært sammen i ni år.

Vi er med andre ord i gang med vårt tiende år sammen.

Slett ikke verst.

Det verste er at Tove fortsatt ler av vitsene mine.

Og jeg synes hun er like knall som i 2002.

Om ikke enda mer.

Så da satser vi på nye ni år sammen.

Så får vi heller ta en ny oppsummering da!

mai 012011
 

Både i går og i dag har jeg gått lang tur.

I går med Tove.

I dag med Tor.

Har gått mye de siste ukene, og det er bra!

Jeg er fornøyd.

Tok noen bilder på turene, og her er det bare å legge igjen en kommentar, folkens:

Hvilket bilde/turgåer er din favoritt?

Tove - stem 1.

Tor - stem 2.

Øyvind - stem 3.