Fra kjedelig ektemann til en enda kjedeligere far på 1-2-3

 I hjemmet, Vi har blitt foreldre!  
okt 092012
 

I utgangspunktet er jeg en ganske kjedelig fyr.

Jeg trives best hjemme, blir sjelden med på spontane ting da jeg må planlegge alt mulig til minste detalj og jeg finner ikke samme gleden i å gå på byen eller en fest som det andre gjør.

Å bli far gjør meg nok bare enda mer kjedelig.

Likevel synes jeg det å bli far har tatt meg noen skritt videre i riktig retning.

Hvilken retning vet jeg ikke, men jeg føler retningen er riktig.

Derfor har jeg tatt en liten oppsummering av meg selv og den første uken som far:

Kvikk og rask far. I bakgrunnen ser vi en mor som fortsatt har på seg morgenkåpe.

Fem ting jeg har blitt skikkelig god på den siste uken:

1. Å glede seg over små ting som prumping, bæsjing og smattelyder

2. Å blande morsmelkerstatning i rekordfart

3. Å lage morsomme barnesanger på sparket (som Tove får på hjernen og synger videre på flere timer senere)

4. Å lage middag til damene mine

5. Å kjøre barnevogn

Fem ting jeg kan bli bedre på i ukene som kommer:

1. Jeg har lest veldig mye om det å få baby, men jeg har litt igjen på å overføre teorien til praksis

2. Å bære henne i forskjellige stillinger uten å være livredd for at hodet hennes skal ramle av

3. Dulle med henne selv om hun hylskriker (jeg får panikk og tror at noe er galt)

4. Ta på henne klær uten å være redd for å brekke både armer og ben på henne

5. Være med når bæsjebleiene skal skiftes

Tre ting jeg ikke har gjort siden jeg ble far:

1. Spilt «Football Manager»

2. Lest i boken jeg holder på med («Fantomsmerte» av Thomas Enger)

3. Spilt FIFA

Hvorfor gifter man seg?

 I hjemmet  
feb 222011
 

Spørsmålet er like enkelt å svare på som det er vanskelig.

En av mange bryllupsgaver!

Jeg trodde aldri jeg kom til å gifte meg. Tanken hadde aldri slått meg at jeg skulle bli en ektemann.

Derfor var det nok mange, inkludert meg selv, som ble overrasket da nyheten kom om at jeg og Tove hadde giftet oss.

Men jeg fikk en såkalt aha-opplevelse bare uker før bryllupet.

Det slo meg plutselig en dag at this is it.

Tove. Det er henne.

Blir det ikke henne, blir det ingen.

Enkelt og greit.

Så da spurte jeg. Og fikk ja.

Og det var jo flott.

Så giftet vi oss. Ble kone og mann. Uten at noen visste noenting.

I ettertid har bryllup og ekteskap blitt diskutert hyppig både blant familie og venner.

Noen venner av meg har vært forlovet lenge, men har ingen planer om å gifte seg. De ser ikke helt poenget.

Noen vil ikke gifte seg fordi de begge er skilsmissebarn og dermed ikke har helt troen på ekteskapet.

Og noen andre venner av meg har lyst til å gifte seg, men vet ikke helt hvordan.

De er nemlig redde for å skuffe deler av familien hvis de gifter seg uten å ha et stort bryllup.

Og jeg skjønner hvorfor de tenker sånn.

For i etterkant av vårt giftemål har jeg også fått oppleve på nært hold hvordan det er å ha familie som føler seg snytt for en fest.

Men sånt kan man ikke ta hensyn til.

Ærlig talt.

Å gifte seg er en greie mellom to stykker. Hvordan de vil gjøre det, er opp til dem.

At enkelte familiemedlemmer setter seg selv og sine lyster i fokus, forteller mer om dem enn om noen andre.

Rett og slett pinlig.

Og så har vi dem som hadde stort bryllup, men som angrer. Som sier de skulle ønske at de gjorde som oss.

Selv har jeg aldri angret et sekund, og synes det er stor stas den dag i dag å være en gift mann.

Hva Tove mener er jeg derimot usikker på.

For da sjefen min spurte henne i morges om hun angret, svarte hun:

- Njjaaaa ….