nov 292012
 

Det er ikke mye avslappende å være hjemme i Bergen – det kan jeg love dere.

Jeg har altfor mange jeg vil være med, altfor mye å gjøre og altfor mye jeg vil, men som jeg ikke får tid til.

Jeg driter i hva du sier, Kjos. Jeg legger ut dette bildet på bloggen også! :)

For det første – å bo hjemme på gjesterommet til mine foreldre over flere dager er en prøvelse, og noe jeg ser på som en umulighet om jeg skal ha med meg Tove og småen til Bergen.

Her får vi pønske ut en god plan til neste gang vi skal vestover.

Det er lydt, mye snakk om mat, diskusjoner du ikke trodde var mulig å komme opp i og sengeplasser bare folk nærmere 70 kan like.

For det andre – man har venner man skal møte.

Venner som har flyttet, venner som burde ha flyttet, venner som kanskje skal flytte og venner som skal få ny turnus.

For det tredje – familie skal besøkes.

For det fjerde – jobben må gjøres.

Heldigvis er jeg så heldig at jeg kan jobbe fra både Oslo og Bergen.

Jeg hadde faktisk en litt annerledes oppgave på jobb i Bergen denne gangen – det kommer jeg tilbake til i løpet av de neste ukene.

Bildet nedenfor er i alle fall en av oppgavene jeg gjorde:

Men er det ikke meg da?

Som alltid er det kjekt å besøke Bergen, men du verden hvor godt det er å komme seg hjem hit til kjerring, unge og katt! :)

jun 122011
 

… som jeg klarte å rote meg inn i.

En ting er det at jeg selv kommer fra en familie som ikke alltid er like A4.

Men gjengen du ser på disse bildene har sine sider de også, for å si det sånn.

Anledningen var svigermors 65-årsfeiring i går.

Les bildetekstene for mer utfyllende info.

Dette er den ene storebroren til Tove. Min svoger. Han spiser suppe.

Dette er min vakre kone. Hun liker også suppe.

Dette er Tina Odine og Anette-Marie. De liker gafler.

Dette er en salig blanding av brødre, onkler, tanter og kusiner. Alt på Tove sin side. Sjekk den frekke poseringen til hun med de lilla skoene.

Dette er den andre broren til Tove. Han er ofte på TV.

Og til slutt - dette er meg. Veggen bak er faktisk en vegg i stuen til broren til Tove. Fancy skal det være!

feb 222011
 

Spørsmålet er like enkelt å svare på som det er vanskelig.

En av mange bryllupsgaver!

Jeg trodde aldri jeg kom til å gifte meg. Tanken hadde aldri slått meg at jeg skulle bli en ektemann.

Derfor var det nok mange, inkludert meg selv, som ble overrasket da nyheten kom om at jeg og Tove hadde giftet oss.

Men jeg fikk en såkalt aha-opplevelse bare uker før bryllupet.

Det slo meg plutselig en dag at this is it.

Tove. Det er henne.

Blir det ikke henne, blir det ingen.

Enkelt og greit.

Så da spurte jeg. Og fikk ja.

Og det var jo flott.

Så giftet vi oss. Ble kone og mann. Uten at noen visste noenting.

I ettertid har bryllup og ekteskap blitt diskutert hyppig både blant familie og venner.

Noen venner av meg har vært forlovet lenge, men har ingen planer om å gifte seg. De ser ikke helt poenget.

Noen vil ikke gifte seg fordi de begge er skilsmissebarn og dermed ikke har helt troen på ekteskapet.

Og noen andre venner av meg har lyst til å gifte seg, men vet ikke helt hvordan.

De er nemlig redde for å skuffe deler av familien hvis de gifter seg uten å ha et stort bryllup.

Og jeg skjønner hvorfor de tenker sånn.

For i etterkant av vårt giftemål har jeg også fått oppleve på nært hold hvordan det er å ha familie som føler seg snytt for en fest.

Men sånt kan man ikke ta hensyn til.

Ærlig talt.

Å gifte seg er en greie mellom to stykker. Hvordan de vil gjøre det, er opp til dem.

At enkelte familiemedlemmer setter seg selv og sine lyster i fokus, forteller mer om dem enn om noen andre.

Rett og slett pinlig.

Og så har vi dem som hadde stort bryllup, men som angrer. Som sier de skulle ønske at de gjorde som oss.

Selv har jeg aldri angret et sekund, og synes det er stor stas den dag i dag å være en gift mann.

Hva Tove mener er jeg derimot usikker på.

For da sjefen min spurte henne i morges om hun angret, svarte hun:

- Njjaaaa ….