Nei, det er ikke ekteskapet jeg snakker om.
Langt derifra.
Men disse ryggsmertene jeg sliter med begynner jeg å bli alvorlig lei.
Så for de av dere som bryr dere (eller ikke har noe annet å bedrive tiden med) – her kommer en stor oppdatering.
Illustrasjonsfoto.
Søndag var jeg på jobb.
Formen var strålende og humøret på topp.
Endelig var ryggsmertene borte.
Jeg var glad, lettet og lykkelig.
I løpet av tre latterlige sekunder forandret alt seg.
For da jeg i et bittelite øyeblikk glemte at jeg tross alt er en ryggpasient, og strakk meg etter noe som ramlet ned, kjente jeg det umiddelbart.
De påfølgende timene var fæle.
Jeg kom meg igjennom de siste timene på jobben, og etter et par timer på sofaen føltes ting bedre.
Helt til jeg skulle gå tur.
Da ga smertene beskjed med altfor jevne mellomrom, og turen måtte enkelt og greit avbrytes.
Dagen etter var alt til det normale igjen – smerter, stivhet og en evig berg- og dalbane-følelse.
For det kan ikke være lett for utenforstående å forstå seg på disse ryggproblemene mine.
Der jeg i det ene øyeblikket kan rase avgårde på en 7 kilometer lang gåtur uten problemer, klarer jeg knapt å ta på meg sokkene i det neste.
Der jeg kan hoppe, sprette og danse i det ene øyeblikket, kan jeg slite med å komme meg opp av sofaen i det neste.
- Sånn er det å ha ryggproblemer, sier fysiodamen.
Og det verste er nok at hun har rett i akkurat det.
Fysiodamen min har en teori på hva som er problemet mitt.
For å få bekreftet (eller avkreftet) dette skal jeg til en såkalt MR-undersøkelse.
Frem til den tid må jeg bare ta tiden til hjelp – trene, ligge, gå og stå.
For det er faktisk det eneste som hjelper.
Når jeg får disse intense smertene, må jeg bare innta vannrett posisjon med en eneste gang.
Er formen fin og jeg føler meg vel, må jeg bare komme meg ut på en tur med en eneste gang.
Skal jeg se TV må jeg ligge.
Skal jeg jobbe må jeg stå.
Og dette med jobben plager meg veldig.
For jeg føler jo at jeg kan jobbe.
Problemet er at jeg blir fryktelig fort sliten i ryggen, og jeg aner ikke når jeg får meg en knekk.
Frykten for å få en slik knekk på jobben gjør at jeg både binder meg og anstrenger meg.
For et par uker siden fikk jeg intense ryggsmerter mens jeg var på do på jobben.
Da jeg skulle vaske hendene ble jeg stående bom stille og klarte ikke å bevege meg verken frem, tilbake, opp eller ned.
Jeg kaldsvettet og følte at ting svarnet for meg.
Slik kan det være i ti, femten og tjue sekunder.
Av og til lenger.
Sånt gjør meg livredd.
Da er det ikke så lett å skulle gå tilbake å gjøre en jobb.
Derfor skal jeg bruke denne uken godt.
Håper jeg.
Med syv dager uten jobb skal jeg både få gått, trent og holdt meg i bevegelse.
Går det slik jeg ønsker og håper, er jeg god nok i ryggen til å kunne jobbe hele neste uke.
Uken etter er det ferie, og jeg har fri i tre uker.
Jeg får med andre ord god tid til å drive med de aktivitetene som er bra for ryggen, uten å tenke på jobb eller andre forpliktelser.
Ryggproblemer kommer ofte for å bli.
Det er det bare å innse.
Som fysiodamen sier – mange mennesker må bare lære seg å leve med det.
Da går det som regel greit.
Jeg er i alle fall veldig motivert for å gjøre et forsøk på å bli kvitt problemene.
Selv om det er både smertefullt, uforståelig og grenseløst frustrerende.
